Jeg føler litt på at temaene som opptar meg går rundt og rundt

De dukker opp igjen og igjen

Det er likevel litt merkelig, for hvis jeg går inn på gamle innlegg, så vet jeg ikke helt at jeg har skrevet dem

De står jo der, så jeg må jo det ha gjort, men likevel er det så fjernt

Det må være i en annen tid

Fortid

Kanskje det er derfor de kommer igjen og igjen for at de er viktige akkurat nå

Kanskje det ja

Uansett skal jeg skrive, må jeg skrive om det jeg har på hjertet akkurat nå

 

I dag er det igjen det å kunne strekke ut en hånd til et medmenneske

Mange er opptatt av at hvis vi føler vi må hjelpe noen, da ser vi ned på dem, at de har feil

Sånn føler ikke jeg det

Jeg føler det som om vi går på samme veien, men på hver vår måte

Noen ganger trenger jeg en hånd for å komme meg over bekken

Andre ganger er det du som trenger den hånden

Det er derfor vi møtes

Jeg tror jo hardnakket på at det er en mening med alle de medmennesker en møter

Vi skal lære av dem alle sammen, både glede og smerte

Vi kan lære hva vi bør gjøre eller hva vi ikke bør gjøre

Vi kan lære hvordan vi skal oppføre oss eller hvordan vi ikke skal oppføre oss

Ved å observere andre, kan vårt indre fortelle oss hva vi skal ha utav det og hva som er riktig for oss

De aller viktigste vi kan møte, er de som ikke er enig med oss

De som er, og de som tenker,  helt annerledes enn det vi står for

Det er de vi kan lære mest av

Jeg er jo en grubler, jeg elsker å fundere og gruble på hvordan vi mennesker er og hvorfor

Jeg ser reaksjonsmønster hos andre og funderer på hvorfor

Ikke fordi jeg mener at jeg gjør ting bedre, men fordi jeg innser at her er det ulikheter

Hva går de ulikhetene ut på

Ofte kan det være ting jeg kjenner jeg er veldig uneig med, dette liker jeg ikke

Hvorfor er jeg uenig, hva er det jeg ikke liker, hvorfor har jeg motstand mot denne personen

Etter litt analyse, kommer ofte de mest forbløffende resultater

Flere ganger må jeg rive meg selv i håret og rope ut, kjære vene deg Mariann, ser du ikke at du gjør det samme selv

Jo kanskje på en litt annnen måte, ja kanskje med andre ord, men dog likedan

Det er ikke noe moro

Jo, forresten det er nesten det aller morsomste, det å oppdage at jeg går i samme fellen, jeg som alle andre

Det å kunne se seg selv

Derfor trenger jeg av og til en hånd til å dra meg over den lille broen

Kanskje må jeg og holde i den en stund så jeg finner igjen tryggheten

Det er ikke noe feil hos meg for det

Jeg føler også det er viktig å holde ut den hånden til de jeg føler meg mest ulik med

Nettopp fordi de lærer meg mest-

De lærer meg mest om meg selv og min tankegang

Det er det eneste jeg kan lære noe om

Meg selv

Skal jeg endre noe, må det jo være meg selv, andre har jeg ikke tilgang til

Jeg kan rope og skrike, baktale og skjelle ut hvem jeg vil

Hjelper det da

Nei

Hva kan jeg gjøre da

Jeg kan endre min egen reakjson

Jeg kan strekke ut en hånd

I dag