Dette er ord fra noen som ikke lenger vandrer på jorda sammen med oss. Å ta ned slike ord er veldig rørende,  men også veldig vanskelig, for jeg blir så redd for å gjøre feil. Jeg kjenner jo ikke disse menneskene og vet ikke hva de har vært gjennom. Og når de første ordene kom, stoppet jeg meg, men ordene kom så klart og tydelig og jeg forstår at dette er en av de “gavene” jeg har fått. At noen kan være så nær meg i energiene at de gir meg ord. Så på et vis deres ord gjennom min skrivemåte. Kanskje er der derfor jeg drar til Arthur Findlay også, for at jeg skal åpne meg enda mer. Jeg vet ikke.Jeg følger bare hjertet.

Jeg har prøvd å nå deg

Alt ble så feil

Jeg er ikke en en person med store ord

Nei, mer en person uten ord

Jeg er ikke av de snakkesalige akkurat

Derfor fikk vi heller aldri snakket skikkelig sammen

Jeg klarte ikke sette ord på det jeg følte

Ikke det jeg opplevde heller

Derfor gikk alt så galt

Så veldig galt

Men nå er det vel slik livet er, påstår de vise

Ja, jeg har nok ikke vært en av de heller

Men det skal du vite, at jeg gjorde så godt jeg kunne

Og du vet jeg var veldig glad i deg

Du er den personen som åpnet meg mest av alle

Du vekket noe i meg som andre ikke hadde gjort før

Og du hadde så klokkeklar tillit til meg, noe jeg aldri hadde opplevd før

Det var som om du var inni meg, på et vis

Du forstod hvordan jeg hadde det

Selv om du var helt annerledes selv

Men det ble ikke nok tid, i det det endte som det gjorde

Og du ble den som led, ja, sammen med resten av familien

Men nå vil ikke jeg at situasjonen når jeg forlot deg, skal være det som er viktigst i ordene jeg vil gi deg

Det er det vi hadde sammen som er i mitt hjerte, nå når jeg endelig når deg

Du nådde meg på en måte ingen andre hadde gjort

Og jeg tror jeg nådde deg også, på samme vis

Vi hadde et felleskap som vi begge hadde savnet og lengtet etter

Som om vi var sjelevenner, en indre trygghet

Vi var så like på mange vis, derfor kunne vi forstå hverandre, uten de store ordene

Vi likte oss best når det var stille rundt oss, for da ble vi rolige inni oss

Da var det oss to og inni den tosomheten fikk vi fred

Men så ble vi akkurat på samme måte urolige inni oss, av alt som skjedde utenfor oss

Vi var ikke så gode til å takle stress og konflikter

Og i og med at du var flinkere til å sette ord på ting enn meg, trekte jeg meg unna eller fikk ikke til å svare og det ble lett misforståelser

Det var ikke enkelt å vokse opp

I dag er det så mange bokstaver man kan sette på mennesker og jeg ville nok fått noen

Det ble vanskelig for meg å takle ting, jeg følte meg ofte så ensom inni meg selv, så hjelpesløs

Og det var der du kunne gi meg det jeg søkte

Og selv om det var litt, til tider, litt mye, humpete vei, er det kjærligheten jeg vil huske

Kjærligheten til deg og det å være familie, er det som nå opptar meg

Det er det jeg vil prente inn i deg, husk kjærligheten vi hadde

La ikke fokuset ditt være på det som var vondt, men på den følelsen vi hadde inni oss når vi hadde det godt

Det er den jeg ønsker du må huske

For den kan du bruke i hverdagen

Den er inni hjertet ditt

Du har stengt hjertet ditt etter alt det vonde som har skjedd deg

Ingen kan påstå at du har hatt et enkelt liv, det har vært tøffe tak, gang på gang

Derfor er det viktig å kjenne på denne kjærligheten i hjertet ditt

Og åpne det opp og ta inn kjærligheten fra de som er glad i deg

Da vil du kunne finne den roen igjen, den vi hadde det i de gode stundene sammen

Nå vet du at jeg er der, jeg følger med dere og sender dere all den godhet og varme som det er mulig å sende

Nå har du muligheten til å skape deg et godt liv og det ønsker jeg så sterkt at du får

Ta i mot kjærligheten, den er viktigst

Sender et kyss og en klapp på rævva, fra meg