Kanskje skulle jeg vært flinkere til ikke å streve meg fremover.
Jeg skulle vel lært meg å ta en dag av gangen.
Roe meg ned og bare la det skje det som skjer.
På en måte gjør jeg jo det.
Jeg sitter jo her, for det meste i ro, med litt lufting innimellom.
Men jeg liker å drømme.
Jeg liker å la drømmene fylle kroppen min.
Det løfter meg nemlig og gjør at jeg lettere kan ta dagene i ro her hjemme.
I går kom meldingen om at kurset jeg skulle på i april, er kansellert.
Det forstod jeg jo at det måtte komme.
Skolen er stengt, grenser er stengt og fortsatt herjer viruset.
Jeg flyttet depositumet mitt til oktober.
Til det kurset jeg egentlig skulle på i september i fjor.
Jeg prøver på igjen og håper på at det da må være over.
Jeg nekter å la de negative tankene ta over.
Jeg har også bestilt igjen i april neste år, svensk uke.
I det jeg planlegger dette, kjenner jeg det kribler inni meg.
Som en reisefeber, en forventning om en gang få komme ut på nye eventyr.
To venner valgte å bestille sammen med meg.
En i oktober og en i april.
Det hadde vært kjempekjekt å kunne få til det.
Så nå gleder jeg meg igjen.
Det å kunne planlegge reiser er for meg en vitamininnsprøytning.
Blir det ikke noe av, ja da flytter vi igjen til neste kurs.
Så lenge jeg har helse til å reise, slutter jeg aldri å planlegge.
Fordi det setter i gang gode prosesser inni meg.
Og fordi jeg har mulighet til å gjøre det.
I dag
Oktober
April:
