Jeg har ikke noe å fortelle.
Ikke noe veldig spennende å komme med.
Det er ventedager og jeg er ikke god på å vente.
Dette treet har stått helt i ro i snart 40 år.
Vi plantet det etter at vi bygde huset.
Det suser så fint i det og jeg synes det er så fint.
Katten er veldig god på å ikke gjøre noe.
Jeg har trimmet i dag.
Trimmen bestod i å prøve klær.
Av og på, av og på, det er trim.
Hva passer, hva passer ikke, hva skal kastes, hva skal gjemmes litt til.
Jeg har begynt å pakke til ferie.
Jeg liker å ha god tid.
Det eneste katten gjør er å flytte seg dit det passer best og så drikke vann.
Hadde jeg ikke hatt bøkene mine, ville jeg hatt en utfordring.
Timesvis med lesing og timesvis med å skrive om dem.
Men noen ganger blir jeg lei av det også.
Jeg blir på et vis aldri tilfreds.
Er jeg borte, tenker at når jeg kommer hjem, da skal jeg nyte hver en dag.
Når jeg er hjemme, ja da venter jeg på å reise igjen.
Hvorfor kan jeg ikke ha ro i rævva og bare være fornøyd.
Slappe av og ta livet med ro.
Jeg mediterte litt over det i dag, hvorfor er jeg så utålmodig.
Jeg fikk til svar at det egentlig er en bra ting, en drivkraft.
Jeg er jo svært tålmodig når det gjelder å trene på det spirituelle.
Det tar jo år å utvikle sanser og ikke ha noe lærebok i tillegg.
Ingen fasit å tjuvtitte i.
Hadde jeg fått en steg for steg bok, ville det ikke vært noe spennende.
Men jeg er en rastløs sjel, egentlig bygd for ti jern i ilden samtidig.
Men ilden min har bare en liten flamme.
Den må jeg passe på så den fortsetter å brenne.
Men ei venninne sa det her en dag, det er så rart, men når jeg skal gjøre noe, er det som kroppen glemmer begrensningene sine og jeg durer på i et tempo som er altfor høyt.
Og det er kanskje slik det er.
Inni oss sitter den vi var før, når vi var i full fart.
Den hopper og danser og vil avsted, men blir tjoret fast i et tau og kommer seg ingen vei.
Men jeg er heldig for jeg blir sluppet løs ganske ofte.
Og nå nærmer det seg og da blir jeg ekstra utålmodig.
I dag
22.30 i går kveld.