I det man planter et frø, er man forventningsfull
Man vanner og luker og passer på
Man vet ikke hva best man kan gjøre
Man gleder seg til å se resultatet
Så kommer dagen og den vakreste blomst viser seg frem
Lykken er stor, den kunne ikke vært større
Så kommer en ny dag og blomsten er der ikke mer
Den nådde kun å vise oss hvor vakker den var
Den lot oss puste ut og glede oss over miraklet
Før livet slo ned og tok den bort
Igjen skjer det man mest av alt frykter
Morgendagen blir skremmende
Frykten inntar kroppen som om ikke sorgen var nok
Sorgen kan man aldri springe fra
Når den kommer, ja da blir den der for alltid
Den skifter form med tiden, den blir mildere
Ja, vi ser livet går videre, men sorgen bærer vi med oss
Det er vi nødt til å leve med
Vi må også anerkjenne den, gi oss selv lov til å sørge
På den måte og til den tid som passer hver enkelt
Noen vil ha alenetid, andre takler ikke å være alene
Noen må ha mye å gjøre, andre greier ikke å gjøre noe som helst
Noen har tårer rennende hele dagen mens andre ikke har tårer å felle
Hvert enkelt menneske, hver sin sorg
Og sånn går dagene
De kommer og de går og etterhvert vil tiden hjelpe en til å lindre
Så hva gjør vi da med resten av livet
Skal vi gå rundt og frykte hva som kommer nest
Når kommer den igjen på døren og vil hente noen vi har kjær
Vi lukker hjertet vårt for vi takler ikke mer smerte
Vi roper ut at vi vil ikke, vi vil ikke, nå er det nok
Men det er i det øyeblikket vi stopper livet for alle
For oss selv og for alle rundt oss
For vår sorg påvirker også alle andre
Vi skylder også dem som har gått i forveien, å leve livet vårt fullt ut
Å feire dem med å glede oss over det vi har
Ikke bare la minnene bestå av sorg og savn, men av kjærlighet
De ønsker ikke at vi skal gi opp, de ønsker å se oss leve og elske
At det er enkelt, nei det er det slett ikke
Noen dager greier vi det fint, andre dager ikke
Noen dager må deles opp i timer
Den kan begynne bra, men så blåse oss overende
Vi mister kraften vår, vi mister styrken vår, vi vet ikke å greie å tenke fremover
Men akkurat som årstidene vil våren igjen komme
Nye skudd vil dukke opp rundt oss
Nye vakre blomster vi kan elske
Vi må bare ikke lukke hjertet vårt
Vi må tørre å sørge, vi må tørre å elske
For lukker vi hjertet vårt, da lever vi kun i skyggen av det som kan være et godt liv
Et åpent hjerte sender ut kjærlighet, men det tar også imot
Så ja, lukk det i det smerten er størst, men åpne det igjen litt etter litt når tiden er inne for det
Det var våre ord til deg
Omfavn livet mens du er på jorden
De som har gått bort, vil du møte igjen når tiden er inne
Du vet at de er der og venter på deg
Se, hør, lukt, smak, føl
Bruk sansene dine, grip dagen
Det går mot vår igjen