I det man planter et frø, er man forventningsfull

Man vanner og luker og passer på

Man vet ikke hva best man kan gjøre

Man gleder seg til å se resultatet

Så kommer dagen og den vakreste blomst viser seg frem

Lykken er stor, den kunne ikke vært større

Så kommer en ny dag og blomsten er der ikke mer

Den nådde kun å vise oss hvor vakker den var

Den lot oss puste ut og glede oss over miraklet

Før livet slo ned og tok den bort

 

Igjen skjer det man mest av alt frykter

Morgendagen blir skremmende

Frykten inntar kroppen som om ikke sorgen var nok

Sorgen kan man aldri springe fra

Når den kommer, ja da blir den der for alltid

Den skifter form med tiden, den blir mildere

Ja, vi ser livet går videre, men sorgen bærer vi med oss

Det er vi nødt til å leve med

Vi må også anerkjenne den, gi oss selv lov til å sørge

På den måte og til den tid som passer hver enkelt

Noen vil ha alenetid, andre takler ikke å være alene

Noen må ha mye å gjøre, andre greier ikke å gjøre noe som helst

Noen har tårer rennende hele dagen mens andre ikke har tårer å felle

Hvert enkelt menneske, hver sin sorg

Og sånn går dagene

De kommer og de går og etterhvert vil tiden hjelpe en til å lindre

 

Så hva gjør vi da med resten av livet

Skal vi gå rundt og frykte hva som kommer nest

Når kommer den igjen på døren og vil hente noen vi har kjær

Vi lukker hjertet vårt for vi takler ikke mer smerte

Vi roper ut at vi vil ikke, vi vil ikke, nå er det nok

Men det er i det øyeblikket vi stopper livet for alle

For oss selv og for alle rundt oss

For vår sorg påvirker også alle andre

Vi skylder også dem som har gått i forveien, å leve livet  vårt fullt ut

Å feire dem  med å glede oss over det vi har

Ikke bare la minnene bestå av sorg og savn, men av kjærlighet

De ønsker ikke at vi skal gi opp, de ønsker å se oss leve og elske

At det er enkelt, nei det er det slett ikke

Noen dager greier vi det fint, andre dager ikke

Noen dager må deles opp i timer

Den kan begynne bra, men så blåse oss overende

Vi mister kraften vår, vi mister styrken vår, vi vet ikke å greie å tenke fremover

Men akkurat som årstidene vil våren igjen komme

Nye skudd vil dukke opp rundt oss

Nye vakre blomster vi kan elske

Vi må bare ikke lukke hjertet vårt

Vi må tørre å sørge, vi må tørre å elske

For lukker vi hjertet vårt, da lever vi kun i skyggen av det som kan være et godt liv

Et åpent hjerte sender ut kjærlighet, men det tar også imot

Så ja, lukk det i det smerten er størst, men åpne det igjen litt etter litt når tiden er inne for det

 

Det var våre ord til deg

Omfavn livet mens du er på jorden

De som har gått bort, vil du møte igjen når tiden er inne

Du vet at de er der og venter på deg

Se, hør, lukt, smak, føl

Bruk sansene dine, grip dagen

Det går mot vår igjen