Hvorfor må det være så vanskelig?

Hvorfor må man kjempe slik for å få hjelp?

I fjor hadde jeg mitt beste år på sikkert 10 år.

Kroppen fungerte mye bedre.

Etter at jeg begynte å tappe blod, har jeg fått en mye bedre kropp

Jeg tror jeg har hemokromatose på grunn av insulinresistens.

Så snart ferritin stiger får jeg kroppsverk, stive ledd, hodepine, trøtt, hjertebank.

Etter tapping, går det noen dager og jeg blir mye bedre.

Nå er det 5 mnd siden sist jeg tappet.

 

Jeg er lei av å springe til legen og mase.

Kan det ikke være slik stoffskiftelegen min sier, at hvis jeg føler meg bedre, så er det ok å tappe en halvliter blod.

Istedet må jeg gå og være nervøs for at jeg ikke får tappe.

De som er blodgivere, tapper jo ofte, uten at det er noe problem.

Og jeg har bra blodprosent.

 

Først må jeg få rekvisisjon til å ta blodprøve.

Det er ok, hvis jeg bare kan være trygg for at jeg får det.

Jeg må sjekke om blodprosent er bra og at ferritinet er for høyt.

I høst var den 93, nå var den kommet opp i 90 igjen.

Det står at man bør ligge mellom 20 til 50, hvis man har en av disse tilstandene i kroppen.

Normalt er 30-80 og du kan ha mye mer, uten at det er skadelig.

 

Ja, jeg vil tappe og jeg har gjort det i dag.

Nye prøver skal jeg ta i midlten av april, for jeg har time med stoffskiftelege.

Men jeg skal bestille en vanlig time etter det for å fortelle hvor mye bedre jeg blir.

 

 

På den andre siden.

Jeg skulle tappe i går, men timen ble utsatt fordi det kom inn mange ambulanser.

Så jeg må bare være takknemlig.

Å være trøtt og sliten, det er ikke noe jeg dør av.

Og du verden hvor god trening jeg har.

Gi meg en bok og jeg kan sitte her jeg.

 

 

Jeg er faktisk svært heldig.

Se lykkepillene som kom i posten i dag.

En merkelig krimserie, jeg ble hekta med en gang og så glad i hovedpersonen, Ruth.

Nå har jeg pakket kofferten og vi skal på hotel Union i Geiranger, sammen med jobben til gubben.

Så jeg er vel egentlig heldig med utdelingen av kroppslige plager.

Jeg har et svært godt liv.

I dag