Det er ny læring på vei, det føler jeg sterkt.

Det ene er i form av ordene.

Når læringen kommer, får jeg en følelse av det, som små hint.

De kommer med jevne mellomrom, kanskje et år eller to før jeg er i gang.

Ja, jeg er nok litt treg, men det er ikke bare det.

Hvis jeg hiver meg rundt og starter med en gang,  kan det ofte være for tidlig.

Jeg blir forberedt og kan ta de nødvendige steg, før det begynner å skje noe.

Slik har det vært med Lillasjelordene også.

De kom sigende forsiktig litt etter litt.

Sakte, men sikkert former det seg.

Så er det når man skal ta det siste steget og kaste seg uti det.

Det er da man må dytte seg selv litt i ryggen.

 

Læringen nå er for det første å bli mer synlig.

Ord jeg har fått fra andre, forteller meg det og jeg vet at det stemmer.

Jeg sitter her og leverer ord, men her er det ingen som ser meg.

Det føles trygt og komfortabelt, men ved å velge å være usynlig, stopper jeg meg selv.

Jeg er rett og slett ikke trygg nok med meg selv og det trenger jeg å bli.

Og det rare er jo at jeg er vant til å stå på en scene.

Jeg har spilt revy i flere år, dog ikke i de siste, grunnet helseutfordringer.

Så hva er det som stopper meg.

Kanskje blir dette mer personlig.

Jeg er ærekjær, jeg vil levere noe som er bra, som føles riktig.

Men mange av oss har dette rare,  at vi liker ikke å se oss selv, eller høre.

Høre vår egen stemme, se oss selv på film, skal tro hvorfor mange av oss finner det så skrekkelig

Det betyr nok at man har et stykke igjen før man omfavner seg selv fullt ut.

Så akkurat nå leter jeg etter det siste motet jeg trenger for å gå live.

 

Jeg har en liten ide om en liten gruppe der vi kan jobbe med å kjenne energier.

En gruppe for de som ikke er så drevne men har lyst til å lære mer.

Der vi kan kjenne forskjell når åndeverden er hos oss, der vi kan kjenne på healingenergier.

Vi kan gjøre øvelser med å kutte tråder eller legge vekk radaren og mere.

Og der det kan føles trygt, i og med at de kan sitte hjemme hos seg selv og ikke være i en stor forsamling.

Men om det er noen som vil være med, ja det er kanskje også det som er så spennende da.

Jeg håper det, hvis ikke får jeg stole på at det som skal bli, det blir.

Og blir det ikke, ja da får vi vente litt til, men jeg er nok redd for nederlag.

Jeg må være så modig at jeg innrømmer det også.

 

 

Det andre jeg skal øve på, er kanalisering via ord og tegning og skriving.

Jeg har jo kanalisert noen år, men jeg er litt forsiktig med å si det.

Jeg liker jo aldri å påstå noe, da jeg ikke har fasit.

Men både kategorien Kjære menneskebarn og Lille venn er det jeg føler er kanaliseringer.

Kjære menneskebarn er for alle, mens Lille venn er til meg selv.

Lille venn kan også være til noen som trenger å lese det for slik er det jo med det meste jeg legger ut.

Det treffer noen som skulle ha akkurat de ordene, akkurat da.

 

Det begynte å komme et budskap mens jeg var i dusjen.

Ofte kommer de, når jeg liksom ikke er forberedt, slik som i dusjen, eller når jeg pusser tenner,  akkurat i det jeg legger meg.

I dag ble ordene på et vis endret, til et eget blogginnlegg, der jeg selv skriver.

Ja, det skjedde inne i hodet mitt, som om jeg så at ordene ble omskrevet.

Ja, da forstår jeg  at jeg får input til mye av det jeg skriver.

Men at ordene blir gitt meg via meg selv, via mine egne ord.

Kanskje blir det da mer jordnært.

Jeg merker jo selv når jeg skriver, om ordene kommer fallende ned eller om jeg knoter og leter etter de.

 

 

Både det å bli mer synlig og det å ta ned ord og bilder er nok forberedelser,  til kurset om et par måneder.

Sakte, men sikkert blir man ledet fremover.

Og nettopp det blir nok temaet i dagens budskap, hvis jeg forstod det riktig.

Dette med at vi må ikke favne over så mye på en gang.

Vi er ikke nødt til å se det store bildet.

Spirituell vekst skjer ikke over natten.

Vi vil gjerne ha alt på en gang, men slik er det ikke.

Derfor vil det ikke være skippertak når det gjelder spirituell utvikling.

Det vil gå sin gang og det vil ta tid.

Men plutselig kan du merke at du har hatt et hopp.

For meg kommer det gjerne etter en av mine reiser.

Jeg tror jo at reisene er en del av min utvikling, at jeg skal ferdes i andre energier, av en årsak.

Men også etter å ha være syk.

Etter en dårlig periode, når man begynner å friskne til, kjenner man at aha, her har noe skjedd.

Det kommer ord og bilder lettere, du får svar på ting du har fundert litt på, osv

Spirituell læring og utvikling er spennende, men kan også være litt vanskelig

Energier kan være tunge å kjenne på og kroppen vår kan reagere

Spennende tider er det

Ønske meg lykke til og følg med, plutselig ser dere meg

I dag