Går vi rundt som roboter?
Putter vi hodet ned i sanden så vi ikke ser hverandre?
Hva er det som skjer med oss?
Har vi glemt at vi er på jorden sammen med medmennesker?
Vi må ha en avtale før vi kan møtes
Kom ikke hjem til meg hvis du ikke har bedt om tillatelse
Det kan jo hende det ikke er fint nok her
Skal jeg ha besøk må alt være i orden
Snakker vi ikke sammen?
Er samtalene kun om hva vi ser på TV?
Hva med å snakke om det vi bærer inni oss?
Fortrenger vi det som er vanskelig slik at alt skal se fint ut?
Er vi redd for å vise oss svake?
Kanskje skal vi nå berømme de som tør å fortelle hva som smerter?
Kanskje er det bedre enn å snakke dem ned bak ryggen deres?
Kanskje kan vi lære av dem?
Fortrenger vi det som vondt er, ja da vokser det.
Men i motsetning til gleden som vokser når vi deler, kan smerten bli mindre.
Er det nå tiden er inne til å la fasadene falle?
Til å la våre medmennesker se hvordan vi er uten staffasje?
Er det nå vi skal starte å smile til de vi møter på vår vei, der vi haster avgårde med øynene festet på en skjerm, med ørene fulle av lyd, så vi er i vår egen lille boble, der alle andre stenges ute og vi stenger oss selv inne?
Det var en julidag vi snakket om kjærlighet.
Om kjærlighet og håp og det å være der sammen.
Hvor lenge gikk det før vi glemte hele greia?
Før vi var tilbake i fordømmelse og sinte ord og hatefulle ytringer.
Før vi igjen lukket hjertene våre og forsvant inn i oss selv.
Jeg ser deg ikke.
Ser du meg?
Vil du se meg bare når jeg er vakker og stolt med masken på?
Greier du å se meg når jeg er på mitt svakeste?
Vil du godta meg da eller blir du brydd?
Når du møter meg på butikken da, snur du ryggen til meg og later som om du ikke ser meg, fordi du ikke vet hva du skal si?
Føler du ubehag?
Er det bedre å late som du da ikke hadde sett meg?
Skal man endre noe i verden, må man starte med seg selv.
Det nytter ikke overlate det til alle andre.
Ja vel og bra å legge ut beskjed at du tar imot besøk.
Det er jo ganske så trygt for du vet egentlig at ingen kommer.
Ja du vil ha besøk men du vil ikke gå på besøk.
Dermed blir vi sittende der i hver vår stue.
Ungdommen i dag snakker ikke lenger sammen.
Det gjør ikke vi voksne heller.
Vi har sluttet å være sosiale.
vi har sluttet å snakke sammen.
Da vokser smerten vi bærer inni oss.
Skal vi nå bestemme oss for å se hverandre?
Snakke med hverandre? Besøke hverandre?
Eller skal vi fortsette med hodet i sanden?
Det er opp til deg
Og meg
I dag
