Føler du skam over å glede deg?

Når andre lider, er det lett for at vi ikke tør å vise vår glede.

Det er jo forståelig

Vi vil ikke at noen skal tro at vi ikke føler med de.

At vi må et vis, hever oss over at andre har det vondt.

At vi ved å være glad, er egoistisk, kun er opptatt av oss selv.

Ja, for det vet vi jo at vi ikke er.

Når krisen rammer verden, tar vi det inn over oss.

Redde kan vi også bli.

Ubesvarte spørsmål, massespekulasjoner, hvordan vil dette ende?

 

Deretter må vi spørre oss selv, hvordan vi skal håndtere dette?

Skal vi bare gi opp?

Skal vi la depresjonen riktig få utfolde seg i oss når vi kjenner den kommer?

Skal vi sette oss til og sture?

La frykten fylle hver celle i kroppen vår?

Skal vi se hver en nyhetssending, høre hver en forståsegpåer fortelle oss at nå går verden under?

Skal vi lese om alle som er syke hvordan de har opplevd det?

Skal vi sette alle gleder til side i solidaritet med de som lider?

Det er millioner av mennesker som lider i verden, hvert eneste minutt, hvert eneste sekund, året rundt.

Skal vi støtte dem og vise vår medfølelse?

Ja selvfølgelig skal vi det.

Vi skal gi vår støtte, vi skal lytte og forstå.

 

Men…………………..

Vi skal ikke føle det de føler.

Av den enkle grunn at det vil ikke hjelpe dem.

Det er rett og slett bortkastet og fører til at vi drar med oss mange andre ned i depresjon, sammen med oss.

Ingen av de som har det vondt, vil da få det bedre.

Ingen

 

Tenk deg at du er deprimert og redd.

Du møter en venn.

Sammen snakker dere om alt det triste som skjer i verden.

Det er nok å snakke om, for lidelse finnes det hele tiden.

Tonnevis av lidelse.

Hvordan føler du deg når du sier ha det bra og går hjem til deg selv?

Oppløftet?

Hvordan er du så når du møter de du bor sammen, etter et slikt møte?

Skaper du en god atmosfære?

Er det godt å få være i din nærhet?

Du går så i selskap, skal feire en bursdag.

Du møter noen andre som føler som deg.

Dere snakker sammen om hvor forferdelig alt er.

Tenker du da over mismotet som brer seg i rommet?

Blir det et hyggelig selskap?

Du kommer hjem, leser mer om det som skjer, ser flere nyhetssendinger, studerer statistikk.

Du chatter med venner i messenger om hvor trist alt er.

Deler noe av det triste du har lest.

Ja for du vil jo vise at du bryr deg, for du gjør jo det.

Du bryr deg så inderlig.

Du vil så gjerne hjelpe.

 

Det er da du må spørre deg selv om det du gjør hjelper?

 

Nei det hjelper ikke.

Det ødelegger.

Ansvaret du har, er å hjelpe og støtte, ikke dra noen ned.

Derfor må vi jobbe for å holde oss oppe.

Det gjør vi ved å være takknemlig for det vi har.

Vi gjør det ved å prise de gledene vi har.

Vil noen tro at vi dermed ikke bryr oss, ja dem om det.

Da er de nok nede for telling selv og klarer ikke å se lyset.

Vi skal lovprise hver en glede, både vår egen og andres.

Vi skal fryde oss over hver og en som har det godt, som har noe å feire.

Da vil vi nemlig spre det gode.

Klarer vi å få noen til å glede seg, er det den beste medisin vi kan gi noen.

Det løfter psyken, det bedrer immunforsvaret, det gjør oss sterkere.

Og tro ikke at det hjelper kun de du møter fysisk.

Du husker vi snakket om hvordan stemningen bredde seg i rommet vi var i.

Vær klar over at jorden er et slikt rom.

Du løfter noen mentalt, de løfter igjen noen.

Det blir ringvirkninger, et nettverk av gode tanker.

De brer seg som et teppe over verden.

Det er det ditt ansvar å være med på.

Det er ditt bidrag til å hjelpe dine medmennesker.

Over hele verden.

I dag