Ingen kan lenger få meg  til å tro at vi blir borte, når vi forlater denne verden.

Ja, jeg trodde det før, men ikke nå lenger.

Jeg har for mange opplevelser som viser meg, at vi fortsatt kan ha kontakt.

Kroppen blir borte men energiene er der.

I dag har jeg en fin historie som støtter opp om dette.

 

Jeg skulle gjøre noen ærend forleden.

Skulle skynde meg litt, for jeg hadde mange bestillinger som venter.

Jeg handlet på Rema og oppdaget at bankkortet lå igjen hjemme.

Jeg måtte derfor hjem igjen for å hente det, 7,5 km hver vei.

Jeg betaler for meg og kjører hjem igjen.

Like før jeg er hjemme, passerer jeg en venn.

Jeg er jo veldig impulsiv av meg.

Jeg følger de impulser jeg får.

Jeg tenker at jeg skal be henne på kaffe.

Så stopper jeg meg selv et sekund.

Snakker hardt til meg selv, har ikke du det travelt, sa du.

Likevel ruller jeg ned vinduet og roper til henne, sekundet før hun er ute av synsbildet mitt.

………..Blir du med og drikker kaffe, roper jeg.

Hun nikker.

Jeg parkerer bilen og om litt kommer hun på kaffe.

En kaffesup skulle jeg jo ha uansett før jeg begynner å skrive.

 

Det er lenge siden vi har snakkes.

Vi oppdaterer hverandre på de siste hendelser.

Hun hadde mistet sin mor for noen måneder siden.

Vi snakker om sorgreaksjoner.

Hun forteller at hun føler moren er hos henne og at hun føler en stor ro ved det.

Som om morens nærvær gjør henne rolig.

Hun sier det var trist hun ikke fikk være hos henne i det hun døde.

Jeg ser et bilde av at noen stryker henne over kinnet og samtidig hører jeg:

Du var ikke hos meg, men jeg var der,hos deg.

Vi kjenner begge energiene og vi får tårer i øynene.

Vi snakker litt om dette.

Så kjenner jeg energiene blir tyngre.

Din far er her også, sier jeg.

Jeg har ikke følt han har vært hos meg, sier hun.

…….Men det er 20 år siden i dag, faktisk, at han døde.

De visste ikke helt hva som  skjedde og for at historien skal være anonym, forteller ikke jeg det her, men jeg ble vist et bilde av det som skjedde i hodet mitt.

Dette forteller jeg, selv om jeg selvsagt ikke kan påstå at at dette stemmer.

 

Men hva er sjansen for at dette skal skje:

Først glemmer jeg kortet og må hjem igjen.

Så treffer jeg henne.

20 sekunder senere eller ett minutt tidligere og jeg ville ikke møtt henne.

At vi begynner å samtale om liv etter døden, noe vi aldri har gjort før.

På dagen 20 år etter hennes fars brå bortgang.

Tilfeldig?

I dag