En blå prikk i det grønne.
Det sa hun når hun så bildet.
Og mer skulle det ikke til hos meg før ordene daler ned.
Ofte føler vi oss små, så usynlige.
Vi strever på og føler at ingenting nytter.
Samtidig er vi redd for å skille oss ut.
Vi er redd for å være annerledes,
Vi prøver derfor å gjøre alt det alle andre gjør.
For tenk om de snakker om oss bak ryggen vår.
Men se hvor fint det er med det blå midt i det grønne.
Og for ikke å snakke om det vakre smilet.
Jeg møtte ei på ei ferge her forleden.
Vi smilte til hverandre i det vi passerte hverandre.
Jeg synes bestandig slike øyeblikk er så fine.
To fremmede som møtes i et øyeblikk i livet og utveksler et smil.
Jeg bærer bestandig de øyeblikkene med meg i dagesvis,
Noen små samtaler med fremmede mennesker, husker jeg i årevis.
Så sett spor etter deg.
Tør å være litt fri.
Slipp det litt løs.
Vær ikke så redd for å være annerledes.
Det er så kjedelig hvis alle vi mennesker blir til roboter.
Vær den lille blå prikken midt i det grønne.
I dag
