Feirer at jeg er fullvaksinert med å kose meg med en is.

Det er merkelig hvor mye sorg vi lagrer fra gamle opplevelser.

Ting setter spor og kroppen glemmer det ikke.

Jeg har en som skal begynne på ungdomsskolen til høsten.

Det var han og jeg som koste oss med en is i finværet.

Jeg fortalte han at jeg var første årgangen som brukte den skolen han skal gå på, ihvertfall deler av den.

Jeg sa jeg var ganske skoleflink og når jeg gikk ut av allmennfag, kunne jeg hatt toppkarakterer, hvis jeg ville.

Han spurte da hvorfor jeg ikke ville det.

 

I det jeg fortalte det, kjente jeg igjen på sorgen.

Det er ikke så lett å gi slipp på den.

Jeg fortalte han at fordi pappaen min døde, måtte jeg begynne på ny skole i sjette klasse.

Året etter var det ungdomsskole.

Ja jeg hadde mat og hus og klær, ingen ville meg vondt.

Min mor gjorde så godt hun kunne.

Men jeg hadde ingen som støttet meg.

Jeg hadde mange venner men var nok likevel ensom med tanker og sorg.

Ingenting ble snakket om.

For en superfølsom tenåring på vei til å bli voksen, er det tøffe tak.

Jeg hadde ingen som oppmuntret meg med lekser.

Min stakkars mor fikk fire års skolegang, avbrutt av krigen.

Selv ble hun sendt på internatskole som syvåring og fikk da fire år før tyskerne kom.

Hun fikk hjemmet sitt brent og ble evakuert til Henningsvær.

Familien ble spredt til ulike steder.

Noen av de kom hit til Romsdalen.

Det var mye konfeksjonsarbeid her den tiden.

Så når krigen var slutt, kom min mor hit for å få arbeid.

Hun hadde så mange traumer i sekken fra før og så ble hun enke, 42 år gammel.

Så hun hadde nok med alle sine følelser.

Hun gjorde så godt hun kunne.

Jeg vandret mye ute på ettermiddagene.

Jeg hadde venner og kom lett i kontakt med nye mennesker.

Jeg gikk ut av ungdomsskolen med bare mg i karakterboka.

Jeg var veldig heldig som lærte så lett.

På videregående måtte det mer egeninnsats til og det var da det sviktet litt.

Jeg var kanskje vant til at læringen skulle komme lett.

Siste året hadde jeg nok en depresjon for jeg husker rådgiver vurderte å permittere meg et par uker.

Karakterene mine falt drastisk.

Jeg hadde fått meg kjæreste og det var nok viktigere.

Kjæresten jeg fikk som attenåring, har jeg fortsatt.

En rolig, stille en som jeg ikke helt kan forstå har holdt ut med denne kruttønna med utarbeidede følelser.

En som var desperat etter oppmerksomhet men når hun fikk det, ikke trodde på det.

Jeg klarte å ta meg sammen det siste halvåret og fikk opp igjen de fleste karakterene.

Men etter endt skolegang ble det aldri noe mer yrkesutdanning på meg.

 

Når jeg nå møter mennesker gjennom Lillasjel, er jeg opptatt av å formidle at du må finne deg selv.

Du må bli glad i den du er.

Du må finne styrken din.

Ikke la alt du har opplevd, få ødelegge morgendagen.

Ikke vær avhengig av hva andre sier og gjør.

Det er ikke de som bestemmer over deg.

Og du kan ikke endre dem.

Hvis du hele tiden skal vente på alle andre, ja da ødelegger du livet ditt.

Når du lærer deg, ja det må læres, å bli glad i den du er, da blir livet så mye bedre.

Det du sender ut får du nemlig tilbake.

Når du har kjærlighet til deg selv i hjertet, da sender du det ut.

Og gjett hva du da får tilbake?

Kjærlighet selvfølgelig.

Men det er ikke et knips med fingeren så er du der.

Det må øves og øves

 

Når jeg nå fortalte han om min skolegang så kjente jeg enda sorgen rev i hjertet.

Jeg kjente tårene som presset på.

Men jeg vet at alt jeg har erfart kan jeg bruke.

I møte med andre mennesker kan jeg da vise forståelse.

Vi er ikke maskiner, vi er mennesker.

Alle har vi vår historie som former oss.

Men det er vårt ansvar å lage vårt voksne liv best mulig.

Finne styrken vi har inni oss.

Ja jeg har oppdratt meg selv.

Og jeg er fornøyd med jobben jeg har gjort.

I dag