Må du lugge så hardt?
Ja jeg må faktisk det.
Det er en viktig del av jobben min.
Ja kanskje den aller viktigste.
I går kom Tiltaksløsheten på besøk igjen.
Tiltaksløsheten er mitt navn og nå kommer jeg og tar deg
Den dukker opp innimellom.
Særlig på denne tiden av året.
Som dere ser på bildet, er det nysnø i fjellene.
Jeg gidder ikke nekte for at det ikke påvirker meg.
Det krever at jeg lugger enda hardere.
Og oftere, enn når det er sommer og deilig å sitte ute.
Jobben min er å være hjemmeværende med lite fysiske krefter.
Da må jeg sparke tiltaksløsheten bort rett som det er.
I perioder, hver dag.
Jeg må løfte meg selv opp etter håret og være streng.
Bare gjør det, er en setning som blir brukt ofte.
Slik som i dag når jeg har funnet frem vinterdynene og hatt på nytt sengetøy.
Da måtte jeg lugge litt for å komme i gang.
Kanskje heve stemmen litt og si skjerp deg.
Jeg har ikke lov til å gi meg over.
Noe må jeg prøve å gjøre.
Jeg har en kropp som kan brukes, selv om den trenger mye hvile.
Jeg har det godt på alle mulige måter.
Jeg vet at siger jeg ned foran tv-en, da blir jeg sittende der.
Da må jeg lugge litt igjen.
Jeg elsker bøkene mine, men noen ganger har jeg ikke lyst til å lese heller.
Da er det lett å si, så la være.
Men det er ikke lurt i lengden.
Så snart man begynner å tenke den tanken, da vokser den.
Det er likedan med blogg og Lillasjelsiden min.
Noen ganger slår det meg at gidder jeg virkelig?
Da må jeg lugge ekstra hardt.
Begynner jeg å sluntre unna det jeg har til å fylle dagen min med, da er jeg ille ute.
Derfor trekker jeg meg selv opp etter håret.
Og det lugger jo.
Men er helt nødvendig
I dag
