Alle som utvikler seg spirituelt finner fort ut at det er ikke noen dans på roser.

Mye av læringen er rett og slett noe dritt.

Det er tøffe tak som slår deg ned i bakken så det smeller.

Så er det sakte, men sikkert,  å ta tak og lete etter hva læringen består i.

Hva er det jeg skal lære her?

Og lytter man innover, vil svarene komme etterhvert.

Man kan kjefte og rope at de må komme med svar.

Hva gjør jeg nå?

Kanskje eneste svaret man får er at man må finne svaret selv.

Men man får svar hvis man er oppmerksom.

Det kan være i en film, en bok eller en sang.

Eller et medmenneske som fanger  opp signalene i energiene og dukker opp.

Noen som kan gi deg innspill.

Eller svaret dukker opp mens du ikke tenker på det, som mens du pusser tenner eller dusjer eller er på vei til sengs.

 

Det blir noen slike smeller,  men heldigvis lærer man.

Man vet når de kommer at her er det læring.

Spirituell utvikling handler nemlig ikke bare om åndeverden og beskjeder.

Man kan være en åpen kanal, men det vil ikke hjelpe hvis man ikke har kunnskapen i tillegg.

Det handler om å bli den beste versjonen av seg selv.

Jeg er jo ikke bestandig noen enkel person å omgås.

Målet mitt er slett ikke å bli en snill nikkedukke som bare viser omsorg og klapper en på kinnet.

Det hjelper ikke med et klapp på kinnet nemlig, hvis man trenger en ørefik for å våkne opp.

Målet mitt er derfor å stå stødig i egen kraft og ikke falle om noen prøver å dytte meg overende.

Jeg trenger nemlig personligheten min i det jeg har å gjøre.

Jeg trenger å være modig.

Jeg trenger å være direkte og frittalende.

Jeg må hele tiden lytte til stemmen i hjertet som leder meg.

Jeg kan ikke gå på tå hev fordi noen kan bli såret hvis jeg roper for høyt.

Jobben min er ikke å være en omsorgsperson som skal stelle sårede.

Derfor setter jeg stor pris på venner som tør å komme med innspill.

Jeg har ikke behov for noen som bare sier ja og amen til alt jeg sier.

 

Nei jeg skal være med på å vekke folk, ja de som blir sendt min vei selvfølgelig.

Jeg skal ikke springe etter folk og fike til dem.

Men de som leter etter veien sin og blir ført til meg.

Er man sårbar og ikke tåler at jeg stiller vanskelige  spørsmål, ja da er det best å unngå meg.

Lillasjelordene er fine da, de er ikke negative men oppløftende og healende.

Men så er de heller ikke fra meg, jeg fører dem bare i pennen.

Når jeg er på Arthur Findlay på kurs, bruker vi å si at tirsdag eller onsdag er gråtedag.

Vi starter kurset på lørdag, så går det noen dager og vi løsner mer opp og plutselig kommer det lærdom som får tårene til å renne.

 

Det har vært mange slike runder.

På det kreative kurset jeg var på, var jeg ofte dritsur.

Ja ikke på andre, men inni meg.

Jeg hadde motstand mot å gjøre ting.

Når vi skulle fingermale med bind for øynene, ja da gråt jeg.

Jeg fikk opp en følelse av å være alene og hjelpesløs.

Så der satt jeg mens tårene rant under skjerfet som dekket øynene.

Jeg hadde også prestasjonsangst og jeg hadde motstand mot å gjøre ting jeg følte jeg ikke taklet.

Men alt må til for å finne fred inni seg.

Skal man bli en god healer er det viktig å tørre disse prosessene.

Man skal jo kjenne det igjen hos de man skal hjelpe.

I perioder blir man dyttet frem mer enn det som kjennes behagelig ut.

Plutselig kan man bli holdt tilbake når man egentlig føler at nå går det bra.

Det kan være tider man føler man har mistet alt man kan.

Frustrerende ja, til de grader.

Man stanger hodet i veggen og er forbannet.

Men plutselig løsner det og vi får en ny forståelse.

Vi senker skuldrene, smiler lettet og tenker at slik måtte det være ja.

I dag