Vakkert var det i går kveld i Trondheim.

Møtet hos Gyldendal var inspirerende.

Takknemlig for at de lar meg slippe inn, siden det egentlig er for bokhandlere og bibliotekarer.

Morsomt er det også å treffe igjen folk jeg har møtt på tidligere møter.

Rapport kommer senere.

I kjent stil, kommer jeg på stasjonen nesten en time før toget går.

Det er akkurat passe tid for meg.

Jeg gikk til og med opp ruta til spor 5, så nå begynner jeg å kjenne stasjonen.

Nydelig vær i dag også, men kaldt.

Jeg nyter utsikten og lyset og jeg tenker.

Og tenker

Og tenker

Ja, det er inspirerende.

Men jeg blir så sliten.

Hvorfor må jeg være så innmari stressa inni meg.

Nå kunne jeg turen, reiste jo forrige uke.

Jeg var ikke så ille nervøs som forrige uke, men jeg kjente det i magen nå også.

Jeg tenker da, er det verd det?

Hvorfor gjør jeg det likevel?

Jeg vet ikke helt.

Noen sier jeg er modig, men jeg føler ikke det krever noe mot, for det er ingenting jeg frykter.

Jeg stresser bare likevel.

Det er mer en sterk drivkraft inni meg, en stahet.

Jeg nekter å gi meg.

Stresset er som tåken som ligger her.

Den legger seg over som en skygge.

Det tar fokuset mitt.

I dag prøvde jeg den ene taktikken etter den andre, men det er som om kroppen min nå sier, haha, den har du tatt før.

Jeg tror ikke på deg.

Jeg kjører mitt eget løp.

Men etter å ha kommet på toget, kjenner jeg en inderlig ro.

Og da er det nesten verd turen, bare det.

Kanskje det er derfor viktig å ikke gi seg.

For hva vil skje?

Jeg sitter allerede mye passiv hjemme.

Jeg har vansker med å motivere meg, når jeg er i hjemmemodus.

Og det er ikke farlig å ha en stressklump i magen, bare ubehagelig.

Og så blir jeg sliten når jeg er hjemme igjen.

Men da letter tåka og jeg nyter fargene vi har ute.

Jeg må ha sanseinntrykk, kjenne at jeg lever.

Hadde jeg ikke hatt mulighet, ja da måtte jeg bli hjemme.

Da hadde jeg ikke hatt noe valg.

Jeg tror det er viktig å utfordre seg selv litt.

Pushe seg utenfor komfortsonen innimellom.

Hvis ikke, er jeg redd jeg vil miste litt av meg selv.

Men det er dyrt å reise, så vi får se hva som skjer neste år.

Men jeg kjenner jeg er glad jeg har denne drivkraften som pusher meg avgårde.

Nå kan jeg dra hjem og slappe av og nyte opplevelsene jeg har hatt.

Møte med fine mennesker.

Så skal jeg kose meg hjemme noen dager.

Jeg skal kjede meg gjennom en ny 5 dagers diettrunde.

Glede meg over bøkene som kommer i postkassa.

Om to uker, pakker jeg på nytt kofferten.

Da drar gubben og jeg til Osterøy utenfor Bergen.

Krimhelg er bestandig spennende.

Krimforfattere forteller om bøkene sine og etterforskere fra virkelige saker.

Et lite hotell der vi bor og spiser sammen.

Gleder meg til møte alle igjen.

Vi blir kjent med nye hver gang.

Venting på Dombås gikk så raskt i dag.

Nå er det siste innspurt.

Raumabanen.

I dag har vi bestilt take away sushi, levert til Åndalsnes.

Det blir godt.

Jeg klapper meg selv på skulderen.

Føler mer fornøyd med meg selv.

Mestring gjør godt for kroppen.

Ja, for vi må måle oss selv etter det vi prøver.

Ikke etter det vi ikke får til.

Ikke sant?

I dag