Jeg har to typer sorg; den vakre, etter at mitt unge barnebarn avsluttet eget liv. Vakker sorg fordi jeg var heldig som fikk være farmor for henne.
Og den vonde ventesorgen der jeg for 25 år siden innså at det var nødvendig å ta totalt avstand fra en narcisisstisk mor. Å måtte leve med løgnene hun spredte, og at hun fornektet meg da jeg ble funksjonshemmet. Befrielsen da hun døde.
Jeg har en aktivitet på Lillasjelsiden min og det er en aktivitet som skal følge meg utover vinteren.
Jeg ber om å bli inspirert.
Og jeg kjente at ordene over her, grep meg og i det jeg sitter her med spillet mitt, daler det også ned ny innsikt, om sorg, frykt og angst.
Slik er det med meg. På samme måte som personlige ord på bestilling daler ned, mens jeg skriver dem, daler også nye tanker ned innimellom. Nå blir disse ordene til mens jeg skriver, jeg lar de bare komme, men jeg vet noe av det som kommer.
Det er slik vi kaller inspirert tale når vi er på kurs. Da tar vi ned ord som kommer til alle eller individuelt.
I dag vil jeg skrive om sorg.
Jeg vil skrive om hvor viktig det er å ta sorg på alvor.
Jeg tror nemlig at sorg kan sette seg i kroppen og senere komme ut i frykt og angst og sykdom.
Sorg kan være så mangt.
Ikke bare det å miste noen en er glad i.
Det kan også være sorgen over det man ikke fikk eller det man må forlate.
For ikke å snakke om sorgen over det man blir utsatt for og ikke kan skjerme seg mot.
Når man er barn, er det mye som kan sette seg i kroppen, som sorg.
Med årene vil vi gå der med et sår i hjertet.
Kanskje lukker vi det, for å prøve å skjerme oss.
Morgendagen er ikke trygg.
Vi vet ikke hva som venter oss bak neste sving.
Vi er konstant på vakt, vi tør ikke å stole på at det er godt det som kommer.
Vi stålsetter oss, gjør oss klar til å ta imot nederlagene.
Likevel må vi gå veien fremover mot det ukjente.
Det kan være skummelt, vi er i konstant alarmberedskap.
Og nettopp der starter vi på veien mot et nedsatt nervesystem.
Et nervesystem som etterhvert kan bryte sammen.
For en kropp som konstant er på vakt, får ikke det vedlikeholdet en har bruk for.
Ubevisst holder vi fast, for hva skjer hvis vi ikke passer på?
Og husk, dette kan skje helt ubevisst.
Kroppen husker det du prøver å glemme.
Sorgen og smerten sitter der og skyter piler.
Og vi blir truffet gang på gang.
Usynlige giftpiler som forstyrrer oss.
Som påvirker handlingsmønsteret våre.
Vi tør ikke stole på at alt går bra, når skjer neste krise?
Og plutselig en dag slår de oss ut.
Depresjon, angst, sykdom, frykt.
Og vi forstår ikke hvorfor
Men går du tilbake i tid og ser litt på dine opplevelser, kan det nok gå opp et lys.
Og med det, kan du begynne å nøste deg bakover i tid.
Du kan begynne å gi slipp.
Det kan ta tid og det skal ta tid.
Husk at du kan også bære på dine forfedres traumer, i tillegg til dine.
Hadde din mormor store, vonde opplevelser, vil det påvirke deg.
Både ved hennes liv sammen med din mor, men du var også et egg i din mors livmor, før hun var født.
Ofte daler opplevelser ned til deg når du er klar for å si gi slipp.
Setter du deg ned og grubler, kommer det sjelden noe.
Det kommer gjerne, når du er litt ukonsentrert, pusser tenner, i bilen, i dusjen.
I stunder når du ikke tenker.
Benytt disse flashbackene til å la dem gå, anerkjenn det du føler, send de godhet.
Tenk at du med det, bedrer egen helse.
Du bearbeider følelser.
Kanskje kommer det en tåre eller to, det er ok.
Ta derfor all sorg på alvor.
Vær særlig bevisst når det gjelder barn.
Og husk at alle har vi hver vår måte å sørge på.
Noen kan bli stille, gjemme seg, andre kan bli utagerende.
Som med oss voksne.
Noen vil snakke, noen vil være alene.
Ta sorgen på alvor, sier jeg.
I dag
Husk jeg er ingen psykolog, dette er bare mine tanker.
Disse ordene kom etter at jeg hadde mistet en god venn:
Når man er i sorg, føler man avgrunnen åpner seg og man faller
Man faller ned i et endeløst dyp
Man kan ikke se bunnen
Man mister fotfestet
Man mister alt
Man mister alt man er og alt hva man har vært
Man faller og faller uten å finne noe å holde seg fast i
Ingen kan holde en oppe
Man må bare få falle
Tiden må få gå sin gang
Og uten at en helt enser det, gjør den det
Minutt for minutt, time for time
Det er som om man vil stoppe den, men samtidig ikke
Man vil bort fra smerten men man kommer seg ikke unna
Den fysiske kroppen smerter
Man vet ikke hvordan man skal noen gang skal klare å leve igjen
Men så en dag ser man en sommerfugl flagre forbi
Man legger merke til at solen skinner
Man hører et barn le
Likevel slipper ikke sorgen taket
Den holder deg nede i et fast grep
Tiden fortsetter å gå
Minutt for minutt, time for time
Man kjenner at litt lettere er det å puste i små øyeblikk
Før man igjen trekkes ned i mørket
Man vil ikke slippe taket
Man er redd for å huske men likevel redd for å glemme
Det kjennes som om følelsene river og sliter en i stykker
Man vil aldri bli hel igjen
Man vil aldri bli den man var
Minutt for minutt, time for time
Man blir ikke den man var, men man våkner sakte men sikkert til live igjen
Som en selv, men likevel en annen
For sorgen bærer en alltid med seg
Man slipper ikke unna den
Men kjærligheten til den man har mistet, vil også være der
Savnet, smerten og kjærligheten, vokser sammen og skaper en om til noe annet
Det samme mennesket, men likevel en annen
Så begynner letingen etter livet på nytt
Gledene begynner så smått å vise seg enda mer
Flere sommerfugler, fuglesang og barnelatter
Man kan igjen begynne å ta frem de gode minnene
Man kan le og man kan gråte, men nå med en litt lettere følelse
Nemlig av kjærlighet
For det er ikke bare sorg
Sorg er følelsen av å miste en stor kjærlighet
Sorgen er å savne den kjærligheten
Det er da man må huske at kjærligheten er der for evig tid
Den blir aldri borte
Den vil holde seg like sterk
Heldig er den som har kjent en slik kjærlighet
Derfor er savnet så stort
Minutt for minutt, time for time
Helt inn i evigheten
