Jeg ble spurt her forleden om hva som gjorde at jeg bruker slike rare bilder av meg selv, i bloggen.

Vel, det begynte med en beslutning jeg tok om å lære meg å like meg selv.

Er dere klar over hvor mange som ikke liker å se seg selv på bilder?

Nydelige mennesker.

De orker ikke å se synet av seg selv.

Er ikke det utrolig trist?

Noen kan ikke gå i postkassa,  før de har sminket seg.

Vi har guruer som står og foredrar og sier at vi må være oss selv, uten maske og så er vedkommende oppstrammet og striglet, til en helt annen versjon av seg selv.

Og for all del, jeg mener ikke at vi ikke skal pynte oss, men vi må også tåle å se oss selv naken, uten maske.

Verden går ikke under,  om vi ikke er perfekt.

Selv har jeg også komplekser fordi jeg er tykk.

Fordi dobbelthaken henger og er ikke noe lekker.

Jeg likte heller ikke å bli tatt bilde av.

Men jeg forstod at jeg må ta jobben med å endre dette.

Dette er slik jeg er.

Liker du meg ikke, ok, men jeg må lære meg å like meg selv.

Er jeg i mål? Nei. Men jeg er blitt flinkere til ikke å bry meg så mye og så ofte.

Jeg begynte med livesendinger.

Se seg selv er en ting, høre seg selv, er like ille.

Likevel gjorde jeg det, usminket, det er jeg alltid nå, jeg tror det er best for hud og kropp og miljø.

Så begynte jeg med selfier, også de rare.

Sakte, men sikkert venner jeg meg til, at jeg finnes i mange versjoner.

Ta meg som jeg er.

At jeg liker alle versjonene, nei, men jeg gjør det likevel.

I går oppdaget jeg noe rart.

Jeg ble tatt bilde av.

Når jeg så det bildet, tenkte jeg, uffa meg hvor tjukk jeg er.

Plutselig var det verre når andre tar bilde, enn når jeg selv gjør det.

Det var en merkelig oppdagelse.

Så jeg er ikke i mål, ikke hundre prosent avslappet som meg selv, men jeg er på vei.

Og på veien, vil jeg kanskje bestandig være.

Dorthe Skappel er et flott forbilde. Hun står frem sminket og stylet, men tar også intervjuer, usminket.

Så slutt du også, ikke gjem deg.

La oss se deg.

Verden går ikke under om du vises.

Du er deg.

Jeg vet at om tusen andre forteller deg hvor fin du er, så bryr det deg ikke.

Du tror nemlig ikke på det uansett.

Du må finne det inni deg selv.

Det er der hemmeligheten sitter.

Og mye er gjort, allerede når du bestemmer deg.

Jeg er meg, jeg driter i hva du synes om meg.

Det betyr ingen verdens ting.

Dessuten forstår jeg nå at det er meg selv som er dommeren, ikke du.

I dag

ps. Jeg tok bare 5 bilder, før jeg var så pass fornøyd, at jeg syntes det kunne brukes. Så i mål, nei, ikke helt.