Reklame |
Kjersti Annesdatter Skomsvold, Barnet
Mitt første møte med Kjersti Annesdatter Skomsvold, var i bilen på vei hjem fra ferie. Jeg lyttet helt henført til stemmen hennes og tenkte at hun der må jeg bare lese. Så ble jeg så himla glad når hun hadde bokbad på biblioteket her og jeg kunne få høre henne igjen.
Jeg leste Monstermenneske, en koloss av en bok, man må bruke tid på. Det er ingen slukebok, men lese sakte bok, men hun skriver så fantastisk. Hun bruker slike vakre bilder på det hun vil si og hun har så mange tanker, tanker jeg kjenner meg igjen i.
Jeg leste så den første boken hennes. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Hun var jo så syk når hun skrev den at hun skrev på små gule lapper og hengte opp på veggen, noen dager klarte hun kanskje bare en, andre dager litt flere og slik ble boken til.
Hun har et så vakkert språk at jeg blir helt tårevåt fordi jeg blir berørt, det er som om hun skriver direkte i hjertet mitt.
For de som liker Linda Olsson, er dette Norges svar på henne.
Barnet er ikke noe stor, tykk bok. I likhet med debutboken er det en tynn, liten sak på 120 sider, men det trengs ikke mer, for å gi meg en leseopplevelse, jeg vil huske.
Når språket er vakkert, bruker jeg ofte å ta med noen sitater i anmeldelsen, mne her var det som om hele boken ble et sitat, den ene vakrere enn den andre.
Sukk, jeg vil ha mer av deg Anne Kjertisdatter Skomsvold.
Hun har skrevet en roman til, 33, som jeg enda ikke har fått tak i så da gleder jeg meg til å kjøpe den, Hun har også skrevet en diktsamling, Litt trist matematikk.
Jeg tror at alle som har vært med på en fødsel kan kjenne dette øyeblikket i hjerte:
Sitat: Hun trakk i den ene enden, og jeg trakk i den andre, vi var i hver vår ende av et tau, et hjemmelaget tau, hun hadde laget det av et laken, knyttet en knute i hver ende, og nå trakk vi alt vi kunne i hver vår ende av det hjemmelagde tauet. Det hvite repet var redningen min, den hvitkledte jordmoren var redningen og armene mine trakk mens beina spente fra, og livmoren og jordmoren og jeg presset og trakk og dyttet og dro barnet og livet og himmelen ut av kroppen min. Så var smertene borte på et øyeblikk, som en ballong som forsvinner uta av en barnehånd og opp i skyene.
Sitat:
Det gjorde fysisk vondt når noen andre holdt barnet, tok på ham med fingre som jeg ikke visste om var rene nok, når jeg ikke visste om de holdt hodet hans godt nok, når de snakket med alfor høye stemmer , og det gikk et ras inni kroppen min når han gråt og noen andre prøvde å trøste ham. Jeg ville rive barnet ut av armene deres og gjemme meg i et svart rom, og rundt dette rommet var det andre svarte rom, helt tomme, rom på rom, det ene utenfor det andre og utenfor de svarte, tomme rommene var det bare en skog så stor at den dekket hele jordkloden med sin ro, og da jeg klarte å tro at vi var så godt gjemt at absolutt ingen noensinne kunnne finne oss, at ingenting kunne nå oss, klarte jeg å puste igjen.
Sitat:
Vi snudde oss vekk fra hverandre, vi såret hverandre, det var som å bli gredd gjennom av en stor kam, alle tennene på kammen gikk gjennom hele meg, ripet meg opp på innsiden, fikk kroppen min til å skjelve.
Anne Kjerstisdatter Skomsvold, mine damer og herrer, hun er den beste av de alle. Ikke mange er det som klarer å skrive så vakkert.
Noen dager er sjelens dager, mitt første og andre møte med Kjersti Annesdatter Skomsvold
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Bilde og tekst under bildet er hentet fra siden til Oktober forlag og de har også sponset boken.
http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Barnet
I sårene vi påfører hverandre, eller om det er det samme såret som for hver gang blir litt større, dypere, så har vi plantet et barn, to barn, og fra dette såret skal barna våre vokse frem.
Dette er en kjærlighetshistorie.
En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel.
Romanen undersøker eksistensen med en uvanlig sårbarhet og et veldig klart blikk for hva som gjør oss i stand til å knytte oss til andre, og hva som gjør det umulig.