Arthur Findlay, dag 3, 11.06.2018

 

Det var vakkert å vandre gjennom parken i dag på vei til frokost.

Men parken er vidunderlig vakker i all slags vær.

Alle typer trær og busker, plantet til minne om de som har gått ut av tiden.

 

 

Først på programmet i dag var temaet healing.

Det er en fornøyelse å høre på Sharon Harvey.

Hun er så engasjert, så dedikert og  så inderlig opptatt av det hun holder på med.

Hun sier at mediumskap er healing.

Å gi svar og trøst til de som har mistet noen.

Dette å forstå at de fortsatt er her rundt oss, bare en tanke unna.

Og det med tanken fikk vi demonstrert.

Hun sa at ingen trenger å forberede seg på å heale, de kan bare gjøre det umiddelbart.

Hun ba en elev komme frem, sette seg på en stol foran oss og be om å få sende oss healing.

Og øyeblikkelig i det tanken ble satt, endret energiene seg.

Vi kjente roen og freden senket seg i rommet.

.

Deretter ba hun en å komme opp for å tale.

Det var en hun visste gikk lett ned i transe.

Hun begynte å si de ordene som kom og det var inspirert tale.

Så ba Sharon henne å gå dypere og poff, der endret energiene seg drastisk.

Jeg ble så forbløffet over hvor raskt endringen kom.

Plutselig ble energiene kjempesterk, jeg hadde gåsehud og tårene rant. 

Det er så emosjonelt når åndeverden kommer gjennom.

Det har jeg følt hjemme også når jeg tar ned ord fra de som har gått bort. 

Jeg blir så påvirket mentalt. 

Men det bruker visst å gi seg etterhvert som man har gjort det mange ganger. 

Jaja, et par år sier de

 

Husk at man må ikke jobbe som healer for å utvikle healingevnene sine.

Å gi healing bør være en naturlig ting i hverdagen.

Alle som jobber med mennesker bør bruke evnene sine.

Healing er ikke bare å få pasienter på en benk.

Det er smilet og hilsenen du gir til en  fremmed på toget.

Det kan være en venn du intuitivt føler trenger en god tanke.

Omtanken og omsorgen du møter dine medmennesker med i hverdagen. 

Jeg har mange små menneskemøter jeg husker i årevis.

Det kan også være at noen sa et ord eller en setning, som følger meg resten av livet.

Har du opplevd at du plutselig sier noe til noen som du ikke hadde planlagt å si.

Ord som vil være til hjelp for vedkommende.

Det er også healing.  

Etter lunsj ble jeg møtt av Nøtteliten.

Turen tar egentlig bare to minutter men jeg bruker mye lengre tid.

Jeg stopper jo opp og er henrykt for hver en harepus og ekorn jeg ser.

 Både før og etter lunsj, øvde vi på transehealing.

Deretter gikk vi over til skriving og tale. 

Før middag gjorde vi første skriveøvelse.

Vi skulle gå inn i energiene, skrive inspirert, og deretter se om vi ble ledet inn i lett transe mens vi skrev.

utfordringen er jo at det er mennesker fra ulike land.

For meg blir det ikke riktig å skulle lese opp noe på norsk.

Jeg startet å skrive på engelsk, men så fortsatte jeg på norsk.

Vi hadde ikke tid å lese det opp, så jeg oversatte det senere.

Vi skal lese det for hverandre i morgen.

Jeg følte jeg hadde fin kontakt mens jeg skrev, så det blir spennende å se om det stemmer. 

 

Etter middag var vi samlet alle tre gruppene.

Læreren i min gruppe, Lillian Steiner, hadde den seansen.

Vi skulle gå sammen to og to.

Først skulle den ene skrive, så den andre tale.

Etterpå skulle vi bytte.

Etter at den første hadde skrevet, skulle den andre tale, uten at det som var skrevet, ble lest opp.

Først etter talen, skulle det skriftlige leses.

Dette for at vi ikke skulle påvirke hverandre.

Det var lettere å tale for meg denne gangen.

Jeg følte godt energien og ordene kom på engelsk ganske lett.

Hvis jeg kom ut av det litt, hentet jeg meg bare inn igjen.

Heldigvis føltes de visst riktige også.

Etterpå byttet vi og jeg skulle skrive.

Å skrive er jo noe som faller lett for meg, i og med at jeg skriver mye Lillasjelord.

Jeg sier aldri noe om hvor de ordene kommer fra, for jeg vil ikke påstå noe jeg er usikker på.

Dessuten føler jeg at det er ikke så viktig om jeg skriver ut fra min klarsynthet eller om det er fra åndeverden.

Det viktige er at ordene føles riktig og at det er healing i dem.

Jeg strevde med å skrive denne gangen for jeg følte jeg fikk ikke samme kontakten som når jeg talte.

Jeg tok meg derfor god tid og fikk ikke ned så mye.

Jeg tenkte derfor at det var inspirert skriving, altså fra meg selv.

Men når jeg så skulle lese de, ja da var energiene der.

Læreren sa at det var vanlig at når man gjorde mye den type arbeid, kunne ikke energiene hele tiden være så sterke for da ville jeg blitt utmattet. 

Det var derfor en flott opplevelse på slutten av en slitsom dag. 

Det rareste var at de første ordene vi skrev, hadde mye til felles.

Ikke så rart for det er en intelligent kilde man har med å gjøre.

Vi var svært fornøyd begge vi to samarbeidspartnerne, en fra Norge og en fra Australia.

I dag

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg