Mange har kanskje fått med seg at jeg leser en bok for tiden som heter Når kroppen sier nei.

 

Jeg blogget et innlegg, etter inspirasjon derfra:
http://lillasjel.blogg.no/1522576828_ta_flelsene_dine_p_ramme_alvor.html

Nå er jeg ferdig med boken og skal senere skrive en vanlig anmeldelse.

Men på slutten av boken kommer det noe jeg ikke er enig i.

De sier at man bør tenke negativt, for å klarlegge hva man sliter med.

 

Men for meg er det ikke det som er å tenke negativt.

For meg er det positiv tenking.

I boken står det at man skal tenke negativt for å kartlegge sine følelser og opplevelser.

At man blir sykere hvis man tenker positivt hele tiden.

Etter min forståelse blir dette helt feil og jeg møter ofte denne forståelsen av positiv tenking.

Og det er nettopp på grunn av dette at mange er i mot at man skal tenke positivt.

Man skal ikke fortrenge det som er negativt.

Det er fortrengelsen som ødelegger, når man ikke vil se hva som skjer eller har skjedd i eget liv.

 

For meg begynner positiv tenking med at man må anerkjenne det man står i og det man har opplevd.

Man må analysere og dermed finne det som er og har vært negativt.

Så kan man ta tak i det og bearbeide det, så man får et bedre liv.

Lever man i et destruktivt forhold, skal man anerkjenne det og ta de skritt som er nødvendig for å få det bedre.

Er man syk, må man se realitetene og finne ut hvordan man best mulig skal hanskes med sykdommen.

Lar man seg utnytte, må man se at man blir det og så få slutt på det.

Det er ikke negativ tenking, det er anerkjennelse av realiteter.

Jeg har lest en annen bok denne uken også, som handler om å ta tak i livet sitt for å gjøre det best mulig.

Det lille pianohuset er en roman av Erica James.

 

Negativ tenking er for meg å grave seg ned i det som er og ikke finne veien ut av det.

Når man ikke vil tenke nytt eller annerledes.

Jeg kan gi dere et enkelt eksempel.

Jeg skrev et innlegg om hvordan jeg brukte positiv tenking når jeg skulle trekke en visdomstann.

http://lillasjel.blogg.no/1522852686_hurra_jeg_har_gjort_det.html

For det første måtte jeg anerkjenne at det var hull i den, det er ikke negativt.

Jeg måtte også legge til rette for at det skulle skje mens kroppen min er frisk nok til å tåle belastningen.

Jeg er midt i en prosess med  å redusere stoffskiftemedisiner og erfaring sier meg at kroppen min blir stresset når noe angriper den.

Og når den blir stresset, da kollapser stoffskiftet mitt og jeg mister krefter.

Å trekke en visdomstann vil den føle som et angrep.

Det stod det faktisk om i boken at noen har større stressreaksjoner i hjernen enn andre.

Jeg måtte vite at jeg hadde tid etterpå til å pleie meg selv, i tilfelle komplikasjoner.

Alt dette er ikke negativt for meg, det er realiteter.

 

De første to døgnene gikk ganske fint, men så ble smerten sterkere.

Jeg måtte konstant ta smertestillende.

Da måtte jeg se realitetene igjen.

Er det en betennelse eller er dette vanlig.

Jeg klager til gubben over hvor vondt det er.

Det er vondt både dag og natt.

Kroppen min blir stresset og jeg mister krefter.

Det er heller ikke negativt for meg å si dette, for jeg må få ut det jeg kjenner på.

For å kunne reflektere må jeg få ut fakta.

Jeg kontaktet tannlegen som sa følgende:
 

Mulig du har fått det vi kaller alveolitt… det vil si at blodkoagelet som har ligget der er blitt vasket ut og at det nå står åpent ned til kjevebeinet… det er en helt vanlig komplikasjon etter fjerning av visdomstenner i underkjeven, men det kan være ganske vondt, det er heller ikke så mye å gjøre annet enn å ta smertestillende og vente på at det gror desverre. Men jeg skulle ta kontakt hvis det ikke gav seg om noen dager.

 

Hvis jeg skulle tenke negativt kunne jeg da tenke følgende.

Stakkars meg som får så vondt, er det ikke typisk at det skal skje meg, jeg er bestandig så uheldig jeg, nå går det lenge før jeg kommer meg igjen, dette skulle jeg aldri ha gjort, nå greier jeg ikke å gjøre noe som helst, jeg skjønte at det kom til å bli komplikasjoner osv osv.

Hadde jeg hatt sånne tanker hele dagen, ville det ikke ha hjulpet meg.

 

Jeg tenker heller sånn:
 

Fint, nå vet jeg hva det mest sannsynlig er og går det ikke over, får jeg hjelp.

Jeg har ibux og paracet, jeg har meditasjon og healing, fine hjelpemidler.

Jeg har ingen planer som blir ødelagt.

Veldig bra at jeg fikk gjort dette nå, når det passet så godt.

Hva hvis jeg fikk tannpine igjen og måtte trekke like før bryllupene jeg skal i eller reisene jeg skal ut på.

Jeg kan roe meg helt ned så stoffskiftet ikke synker for mye.

Heldigvis var jeg i utgangspunktet mye bedre form enn jeg var tidligere i vinter.

Jeg kan finne meg en rolig, morsom, lettlest bok og bare slappe av og lese og ta livet med ro.

Boken som ble valgt er nummer to i syv søstre serien av Lucinda Riley, Stormens søster

 

 

Jeg kan se film og skrive blogg og bare kose meg.

Jeg kan være takknemlig for at jeg har en sånn filleting å plages med, som går fort over.

Jeg sender gode tanker til alle de som har smerter hele tiden eller andre alvorlige diagnoser.

Jeg kan se på gubben som legger ferdig gulvet på stua og sukke over hvor heldig jeg er.

 

Her er det lite ryddig ja og hva gjør vel det?

Jeg senker skuldrene og nyter dagen.

Det er slik jeg bruker positiv tenking

I dag