Dette er et eldre innlegg, skrevet når jeg var mye dårligere, men jeg poster det på nytt, for mange er dette virkelighet i dag.

I dag skal jeg ta for meg et tema som for veldig mange er et viktig tema.

Alle vet jo at kroppen vår trives best med bevegelse.

Men det er et men her.

Når man har sykdommer som lavt stoffskifte, Me og flere andre, greier man ikke bestandig å trene.

Noen dager har man nok med å få lagd seg mat, noen har nok med å spise.

De som er mest plaget greier ikke en gang å stå opp, eller tåle lys eller lyder.

Kroppen trenger faktisk den ørlille energien den har, for å opprettholde kroppsfunksjonene

Det er mange som sier:

Du må ut og trimme vet du, bevege kroppen.

Alle blir jo dårlige hvis de ikke gjør det.

Trim gir energi.

Du trenger bare litt viljestyrke.

Får jeg ikke trimme en dag, blir jeg dårlig.

Er det rart at du ikke greier noe da, hvis du bare er i ro hele dagen?

Ja, det stemmer nok det, for et menneske med en frisk kropp.

For den som ikke har det, gjelder andre regler.

Hvis man gjør bittelitt for mye, kan det være nok til at kroppen går til streik og går rett ned i kjelleren.

Der kan den bli noen dager eller uker.

For de som aldri har kjent den følelsen, når du ikke greier å få kroppen til å gjøre det du vil, er dette vanskelig å forstå.

Alle kan tenke seg at hvis du har brukket en fot ,kan du jo ikke gå.

Hva hvis hele kroppen er “brukket”?

Små ting som å sette på en vaskemaskin eller henge opp klær, kan tømme kroppen din for energi resten av dagen,ja kanskje neste dag også.

Hjernen din forteller deg at dette er ikke noe problem, men kroppen din vil rett og slett ikke være med.

Den setter seg på bakbeina og nekter.

Den rett og slett nekter.

Den lystrer deg ikke.

Da har du ikke noe annet valg enn å hvile til kroppen tillater deg å gjøre det hjernen din vil.

Det er ikke viljen det står på nemlig.

Man får det nemlig ikke til.

At noen da som har slitt i årevis til slutt ikke greier å tyne seg selv lenger, det må man og forstå.

Er dere klar over hva dette koster av viljestyrke.

Hele dagen,hver dag skal man ta ut maksimalt.

For hva, springe maraton? Nei, bare for å gjøre minimalt.

For noen bare det å stå opp og få seg en dusj.

Det å stå opp, dusje og så spise frokost uten å måtte hvile innimellom, kan være en seier i seg selv.

Kan dere tenke tanken?

Skal man da ut og ta en frisk oppbyggende joggetur?

Noen dager vil kroppen mer.

Det er en berusende følelse av mestring.

Nå ordner det seg

Nå blir jeg frisk

Nå stråler vi

Mange ser hvor du  stråler og sier:  Du ser da frisk ut.

Jeg er sikker på at bare du kommer deg ut nå og trimmer så blir du frisk i en fei.

Tror du vedkommende ser deg de neste tre dagene når kroppen igjen streiker fordi du i gledesrusen ikke var litt mer forsiktig?

For man vil så gjerne

Hvem vil ikke være aktiv, være sosial, fungere i hverdagen?

Det står da ikke på viljen.

I tillegg føler man skyld.

Man føler skyld for ikke å greie ting.

Man føler skyld for å være syk, for at man ikke får kroppen til å gjøre det hjernen vil.

De samme personene som sier man skal trimme, er gjerne de som og kommenterer at man skulle vært i jobb,hvis de ser deg trimme.

Hun ser da så frisk ut, hvorfor er hun ikke i jobb.

Skyldfølelse og dårlig samvittighet

Jeg glemmer ikke intervjuet med den me-syke tenåringen som lå på rommet sitt i mørket på 3.året og hadde dårlig samvittighet ovenfor lillesøstera. Hun følte at hun selv tok for stor plass og fikk for mye oppmerksomhet  fordi hun var syk, og at det gikk ut over lillesøsteren.

Man greier aldri å få alle mennesker til å slutte å si sårende ting.

Man greier aldri å få alle til å forstå.

Det eneste man kan ta fatt i ,er seg selv.

Man må i tillegg til det fysiske, jobbe hardt med det psykiske.

Man må fortelle seg selv om og om igjen at dette er ikke min skyld.

Jeg kan ikke klandres for  at jeg er syk.

Det er ikke min skyld, derfor trenger jeg ikke ha skyldfølelse.

Jeg trenger derfor ikke ha dårlig samvittighet heller.

Dette er utrolig viktig i forhold til egen sykdom uansett hva som feiler en.

Man må jobbe iherdig med å fortelle seg selv at man er god nok.

Dette er noe jeg har fått som jeg skal lære å takle, det er ikke noe jeg skal ha dårlig samvittighet for.

Skal man bli så frisk som man kan, mange har jo sykdommer de må ha livet ut, da må man gjøre det beste utav det.

Man må gjøre så godt man kan og mer kan en ikke forvente av seg selv.

Jeg sier ikke at dette er en enkel jobb.

Det er beintøft.

Man greier det ikke hver dag, men man må ta det som en seier hver gang en greier.

Man må bestemme selv hva som er bra for en.

Man må godta at det er du selv som er sjef over egen kropp.

Du kan ikke sjefe deg til en ny kropp, men du kan bestemme hvordan du skal forvalte det du har fått utdelt.

Det er du selv som skal fordele de ressursene du har fått, enten det er fråtsing en dag eller sparebluss de neste.

Du kan lytte til hva andre mener, men det er ikke de som kjenner deg best,

De kan derfor ta feil

Det er du selv. som vet best.

Å gi deg selv dårlig samvittighet eller skyldfølelse gagner deg ikke.

Det må bli blant de tingene du velger bort.

Det er faktisk en av de viktigste tingene du kan gjøre i forhold til egen helse.

De negative følelsene gjør kroppen sykere.

Da innebærer det at vi heller ikke skal ha dårlig samvittighet når vi ikke greier det for vi vet vi gjør så godt vi kan.

Mer kan vi ikke forlange av oss selv.

Så er trening alltid sunt?

Ja, det er det nok.

Men det er indivduelt hva den treningen består av.

For noen kan det være å greie å spise.

Det var dagens hjertesukk fra meg og del gjerne hvis dere føler for det.

I dag