Jeg er glad i å bruke ordene som et verktøy.

Det er ett av de viktigste verktøyene jeg har.

Og det er bestandig tilgjengelig.

Du trenger ikke penn og papir, du har telefonen.

De fleste har jo den tilgjengelig og kan skrive i notater.

Og går du tur, kan du lese inn ordene i lydopptak.

 

Når jeg er uten krefter og sliten, skriver jeg ut frustrasjonen jeg føler. 

Ved å skrive ut tankene mine, skriver jeg ut det jeg føler er tungt.

Jeg har et hode der tankene går i loop.

Både de glade tankene og de tankene jeg ikke liker.

De bosetter seg i hodet mitt.

De setter opp telt og camperer.

De tenner opp bål, lager seg mat og synger sanger så høyt de kan i kor.

Der kan de være i timesvis, i dagesvis.

Derfor må jeg være bevisst hvilke jeg vil ha der.

Hvilke gjør meg godt og hvilke bryter meg mer ned.

 

Det skjer noe veldig rart, når jeg skriver ordene ned.

De tankene jeg ikke vil ha der, de blir lettere å håndtere.

Noen gange pakker de teltet sitt og forsvinner. 

Da er jeg så glad de drar, for de er slitsomme.

Jeg slukker bålet etter dem og puster lettet ut.

 

Men så har man de gode tankene.

Tankene som er der, når jeg gleder meg til noe.

Eller når jeg føler meg i bedre form.

Slik har jeg det nå.

Jeg har mer krefter og kan være mer aktiv.

Det er en berusende følelse.

Den følelsen lar jeg flytte inn i hele kroppen min.

Ikke noe telt, men et solid hus.

Jeg dyrker gleden når jeg kan.

Det rareste er at når jeg da skriver de ut, da forsvinner de ikke.

Da pakker de ikke teltet sitt og drar

Nei, de tar med seg enda flere fra familien og også de, flytter inn.

Plutselig er de gode gledestankene, mangedoblet.

De fyller hele hodet mitt.

Ja hele kroppen også.

I dag