Den sjuende sønnen, Árni Thórarinsson.
Det kommer mye bra krim fra Island. Thórarinsson var et nytt bekjentskap for meg og desverre blir det nok ikke et vedvarende vennskap fra min side. Han ville nok ønsket seg det, men for meg ble denne boken gørr kjedelig.
Vi følger hovedpersonen Einar som er journalist og blir sendt ut til Ísafjörður på oppdrag. Et verneverdig hus brenner ned. En bobil tilhørende to litauiske turister blir stjålet og blir funnet igjen brennnende med to døde personer i den. En Islandsk politiker blir funnet drept. Når Einar begynner å undersøke saken, får han anonyme trusler på mail. Ja, det er mye som skjer men likevel ingen spenning. Jeg blir også lei av alle beskrivelser av hus og mennesker, hvordan husene ser ut og hvilke klær folk har på seg, når det ikke har betydning for handlingen.
Eksempel: Det treetasjes murhuset er gråmalt, stort og i den firkantete stilen som man syntes var så flott og fasjonabel på sekstitallet. Taket er nesten flatt, stuevinduet er bredt og høyt, vinduskarmene og takskjegget er malt i samme, mørke farge og det går et høyt gjerde rundt huset. Det står en dobbel garasje ved siden av.
Dette er andre boken om journalisten Einar, den første heter Heksens tid. Den kommer nok ikkei hylla mi.
Tekst og bilde er hentet fra Bazar og de har også sponset boken:
Fin omtale! Er enig med deg at lange maleriske utgreiinger om hvordan ting ser ut, eller hva folk føler ikke hører hjemme i krim med tempo. Nå kaller jo forlaget ikke dette for krim men for spenningsroman, så kanskje det er på sin plass allikevel, for å få opp stemningen? Ikke vet jeg…
Kjekt å høre om boken, liker bøker med handling fra Island 🙂
Ja, det var vel bare at for meg fikk det ikke opp spenningen, det dro den ned. 🙂 Det ble litt som når vi på skolen fikk beskjed om å beskrive det vi så. Men det var nok det som var hensikten. 🙂 Tine: