Det skal ikke bestandig så mye til
Noen få støttende ord kan være nok.
Et blikk eller et klapp på skulderen.
Jeg var ute og gikk tur og gikk forbi barnehagen
Der står en liten pike og roper, hjelp meg ned.
De som jobber der, er sikkert litt opptatt
Jeg ser straks at hun kommer seg ned, hvis hun tør
Hun kan ta det i etapper.
Hun prøver å svinge beina utenfor, men det føles nok litt høyt.
Det å kjenne beina dingle i løse luften kan føles litt skummelt.
Hun så jo ikke om det var langt ned eller ei.
Så hun trekker seg opp igjen.
Jeg roper til henne at dette greier hun, det går bra.
Oppmuntret av mine ord, prøver hun på igjen.
Hun tar beina ned, men blir litt redd og holder på å gi opp igjen.
Så sier jeg at noen cm til, så får du støtte for beina.
Hun prøver på igjen, hun strekker seg litt til,.
Der finner støtte for beina og hun hopper ned glad og fornøyd.
Tusen takk, stråler hun
Og jeg må selvfølgelig si at hun var flink.
Det skal så lite til.
Tenk på det når du møter noen.
Ikke hast forbi bestandig.
Stopp opp litt.
Ta inn det som skjer.
Se om du kan være til hjelp
Det er ikke bestandig de store tingene.
Det er de små opplevelsene.
De opplevelsene setter seg i kroppen.
Kanskje du ikke vil huske dem i minnnet men kroppen din vil huske dem.
På begge sider, både den som gav og den som fikk.
For meg var denne opplevelsern veldig fin.
Den gjorde meg godt .
I dag
Viktig å oppmuntre 🙂
Ja, viktig å se hverandre 🙂 Minunate:
For en koselig historie <3 viktig å se seg litt rundt. For andres skyld, men også for egen skyld 🙂
Jepp, viktig for egen del også 🙂 frodith: