Vi er mennesker
Vi har i voksen alder og mange også i ung alder, en bagasje
Noen bærer en tyngre ryggsekk enn andre
Noen har fra barnsben av fått tunge steiner i sin ryggsekk
Andre har bært ganske lett for så å få en blytung en plassert i sin
Disse steinene blir gjerne plassert der av andre
Vi putter de ikke nedi av oss selv
Vi må likevel bære den. ryggsekken vår, enten vi ønsker det eller ei
Det er ikke så enkelt for andre å forstå hva man bærer på
Hvis jeg har en grå stein og du har en rosa, så vet ikke du hvordan det er å ha en grå stein
Du kan tenke deg at det er litt som den rosa du har selv
Det er slett ikke sikkert den er det
Ofte kan de se ganske lik ut disse steinene, kanskje like av størrelse også, men likevel kjennes de ut forskjellig
Da er det ikke så enkelt å vite hvordan det er å bære på den steinen
Nå kan vi heller ikke prøve å bære alle steinene som finnes i verden
Det ville bli altfor tungt
Nå er det jo sånn desverre at for noen blir steinene for tunge
De orker ikke bære dem lenger og må gi seg
De fleste av oss klarer å plukke ut en del steiner ettersom årene går
Ryggsekken vår blir lettere
Det krever ganske mye mentalt arbeide å plukke ut stein for stein og legge dem igjen, for så å gå videre
Vi kan ikke vite hvordan dette føles ut for andre
Vi kan ha en viss anelse, men ikke helt
Det som da er viktig er at vi lytter når andre forteller oss hvordan det føles for dem
Vi er ikke nødt til å forstå det
Vi må bare tro på dem
Det er det aller viktigste vi kan gjøre i møte med våre medmennesker
Det at noen tror på en, er ufattelig viktig
Da blir vi sett, og hørt og anerkjent
Da blir det lettere å plukke ut steinene selv
Hva gjør vi så hvis ingen tror oss
Det er ofte det som er tilfellet
Nettopp fordi andre ikke har opplevd det vi har, så forstår de ikke hvordan det er
Da tror de ikke på oss
Det er da vi må lære oss å tro på oss selv
Vi kan rett og slett ikke brys oss med om hva de tror eller ikke tror
Noen har ikke lyst til å plukke ut noen steiner
De vil gjerne bære ryggsekken uten å endre noe
Bevisst ser vi nok ikke at det er sånn det er, men ofte går vi i den fellen
Vi vet hvordan ryggsekken vi bærer i dag oppfører seg
Det er litt skremmende å skulle endre det som er kjent
Vi knyter heller godt igjen og lar alt bare være der
Det får ligge i mørket i sekken og tynge oss
Vi forteller gjerne om det også, til alle som vil høre
Hva kan vi da gjøre for noen som har det sånn
Stort sett ingenting
Vi klarer ikke å endre andre, kun oss selv
Vi må fortsatt tro at det er sånn denne føler, for det er det jo
Likevel er det lov å stille nye spørsmål
Idemyldre litt for å se om det løsner
Det er viktig å ikke synge samme verset om og om igjen
Det er ok å bruke å komponere en ny sang, lage et nytt vers
Man er ikke til hjelp hvis man bare jatter med hele tiden
Det så stille spørsmål er et godt hjelpemiddel
Vi kan jo ikke vite hva som er riktig for en annen person
Vi skal derfor ikke tre noe nedover hodet på vedkommende som blir feil
Ved å stille spørsmål , gjør vi ikke det
Da lar vi vedkommende bestemme selv om det føles riktig eller ei
Vi kan hjelpe til med å snu og vende ltt på problemstillingen
Noe mer får vi ikke gjort
Svaret har vi ikke
I dag
Nei, man kan ikke endre andre, bare oss selv.Og ikke alltid oss selv heller, for mange. For det er litt som du sier det man kjenner er greit, selv om det er tungt… for mange.. Men TØR man å legge igjen litt og tenke at man skal prøve dette ukjente,muligens litt mer rosa… så kan det hende man klarer å snu 🙂 Stor lørdagsklem <3
frodith: Stor lørdagsklem tilbake:)
Vakre mariann, Med det vakre hjertet. Og de kloke inspirerende tanene.
fotografipiken: <3
😚💜💜💜 Smiler
<3 E.s:
Livet er berg og dalbane. Ingen slipper unna! Noen kaller det steiner. Jeg kaller det hva det er. Sorg og uforutsette ting som ingen rår med!
torhild elisabeth Granli: Det er helt sant ja:)