Jeg startet februar med en krim som det har vært knyttet en del spenning til. Den ble solgt til 39 land før den ble gitt ut. Den er delt i tid, 1986 og 2016. Det er en fortellerstemme, Eddie, og for meg blir det rett og slett for treigt. Jeg klarte ikke å bli hektet av Eddie og hans oppvekst og krittfigurene. Eddie og vennene hans begynner å bruke krittfigurer for å gi hverandre beskjeder om å møtes, men en dag viser krittmennene veien til en pike som ligger i skogen død, under noe vissent løv. Hun er delt opp i biter og hodet er borte. Likevel er det ingen makaber krim for de som unngår de. Jeg ble litt skuffet over denne, jeg må innrømme det, men den får gode kritikker, så det kan være at det er jeg som ikke helt er med.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm som også har sponset boken.
Vil du lese mer om bakgrunnen til Tudor og hvordan hun fikk ideen til Krittmannen, kan du lese mer i linken under:
https://www.forlagsliv.no/krim/2018/01/05/krittmannen/
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente …
Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over
Høres ut som vi er på bølgelengde når det gjelder denne boken.
Jeg linket til din omtale i mitt innlegg 🙂
Hilsen Ann Christin
Ann Christin: Takk 🙂