Vanligvis er man jo på land hele dagene, så disse dagene ombord når man bare later seg, de er herlige
Ja, man må ikke late seg, men jeg makter ikke å ha fullt program alle dager, så jeg overser alle tilbud om aktiviteter disse dagene
På denne turen fra Southampton,14 dager,hadde vi 5 sånne dager
På turen vi har bestilt i år, fra Venezia til Barcelona, 12 dager,har vi bare to dager hvor vi er ombord hele dagen
Her ser Kaptein Ole Johan Grønhaug ut i tåkehavet mens vi passerer Gibraltar. Akkurat det hadde vi gledet oss til, men vi så ikke noe som helst
Gibraltar
Oj, nå kan vi så vidt skimte noe.
Stort sett er det sånn i Middelhavet sommertid, blå himmel hver dag og varmt, veldig varmt.
Sånn bor vi på sjødagene, nyter solen og boken.
Til lunsj er det ofte grilling på dekk.
Viktig å ikke plassere seg for langt fra Poolbaren. Og gjør man det, ja da er ikke det noe problem heller for barservice er ikke lenger enn et knips unna
Eller kanskje det heller kan friste med en liten salat med brød til
Eller en kakebit
Et fantastisk skue var det
En liten aperitif før middag er deilig
En av mine desidert favoritter, Apple Martini.
Spisesalen
Våre trofaste kelnere venter spent på om vi dukker opp
I dag ble det lammekoteletter
Fast rituale en tur til Schooner bar
Eller kanskje en ørliten tur ned på boulevarden for en kaffe og noe godt til, som en bayleys eller cognac
Man blir jo så trøtt av ferielivet
Da er det deilig å få ferdig oppredd seng, kunne studere morgendagens program, før man sover søtt til neste dags opplevelser
Dette er et bilde av Inger M. Lefstad. Jeg har brukt dusinvis av hennes bilder. Jeg er svak for det litt diffuse, for det setter fantasien i gang hos meg. Jeg er svak for tårene, for de setter følelsene i gang. De to elementene sammen, skaper for meg ord fra sjelen. De trollbinder meg og det er noe som går igjen på mange av de bildene jeg er mest glad i. Denne teksten kom til etter en samling jeg var på, der vi satt mot hverandre, to ukjente mennesker, som akkurat hadde møtt hverandre. Vi skulle se hverandre inn i øynene og lese hverandre. Vi så begge ren ubetinget kjærlighet i hverandres øyne, vi speilet hverandre. Vi visste vi kjente hverandres sjel. Det var nok et av de sterkeste menneskemøtene sjel til sjel jeg noengang har hatt. Det var ubeskrivelig vakkert. To mennesker ser hverandre inn i øynene og tårene renner av gjenkjennelse. Et minne jeg bestandig vil bære med meg. Og for de som ikke har møtt denne type kjærlighet,så er det en kjærlighet fra sjel til sjel, har ikke noe med parforhold eller forelskelse å gjøre:)
I starten delte jeg bilder fra andre nettsider, men så lærte jeg å legge tekst på dem selv
Jeg låner bilder av hobbyfotografer og malere og setter tekst på dem
Jeg låner tekst, mange av Geir Ålien, jeg plukker fra bøker eller jeg skriver selv
Jeg lager dem fra mitt eget hjerte, det jeg selv synes er vakkert
De som for meg er aller vakrest, er ikke nødvendigvis de som slår best an hos andre
Jeg vil nå gi dere noen av de som jeg er aller mest glad
Eller rettere sagt, kun noen få av dem, for det er mange jeg setter stor stor pris på
Jeg håper ingen blir fornærmet over ikke å bli nevnt, for her handler det egentlig ikke om hva som er vakrest
Jeg samarbeider med mange mange flere enn det jeg her har vist, men måtte velge ut noen av de
Det handler om det som griper meg mest
Derfor liker man heller ikke de samme bildene
Det som for meg er veldig vakkert, synes du er helt ok, men ikke mer
Og omvendt
Det er det som griper oss av en eller annen grunn langt inn i sjelen
Det blir det aller vakreste
I dag
For meg symboliserte dette bildet av Inger M. Lefstad behovet vi har for å få ut de følelsene vi bærer på. Alt det vonde som blir fortrengt, det skaper blokkeringer i kroppen vår. Det er viktig å få de ut og legge ting bak oss.
Dette bildet, nok en gang av Inger, var et av de første bildene som virkelig grep meg. Det symboliser for meg hvordan vi lukker hjertet, så vi ikke skal bli såret. Det var det første jeg selv jobbet med når jeg startet på det åndelige. Jeg måtte åpne hjertet mitt etter at jeg lukket det som barn, da jeg som 11 åring mistet brått min far og aldri fikk sørget. Livet ble snudd opp ned i løpet av et øyeblikk og morgendagen som før var spennende ,ble nå utrygg. Dette bildet for meg, rommer alle disse følelsene.
Dette er et av de nyeste bildene og et av mine første av Lill Beate Bru Flensborg Hun har så mange sykt nydelige bilder at sjelen min hopper. Dette bildet er ett av de som inspirerte meg til den serien blogginnlegg som kom om det å være god nok. Et tema som nok er det som opptar meg aller mest, og som jeg selv har jobbet mest med. Det å tørre å gå min egen vei, det å gjøre det som er riktig for meg, har vært utrolig viktig for min selvutvikling og ført meg dit jeg er i dag, når jeg har kommet ut av healingskapet og tar imot folk hjemme, i håp om å kunne hjelpe dem til å bli friskere og åpne noen hjerter.
Et fotografi, nok en gang av Inger M. Lefstad, med det litt diffuse, drømmende som setter tankene mine på gli. Og mitt yndlingstema, det å være god nok, akkurat som jeg er. Fuglen som flyr appelerer til min frihet. Det å tørre å kaste seg ut i ting, ikke bli stående på stedet hvil, men ha mot til å gjøre de tingene en har lyst til uten å være redd for hva andre vil si.
Hun har en enorm produksjon og jeg er veldig svak for akvareller. De har ofte dette diffuse, drømmende som jeg igjen og igjen faller for. Dette bildet representerer for meg en av de tingene som har vært banebrytende for meg, nemlig meditasjonen. Det å lære meg å gå inn i meg selv og finne fred. Jeg har et høysensitivt hode, som hele tiden bombarderes av inntrykk og gjennom meditasjon kan jeg finne ro og gjennom den roen har jeg fått mange svar, stor selvinnsikt kommer gjennom meditasjon. Jeg kan ikke lenger klare meg uten den roen.
Dette bilde av de to damene er Eva-Christin Hillestads signaturbilde og et av de aller første jeg brukte av henne. Jeg har de siste årene hatt veldig mange møter sjel til sjel, og det er noe av det vakreste jeg vet om, når man finner de menneskene som man ser inn i øynene og vet umiddelbart at dere kjenner hverandre fra før. Det er bare vakkert. Jeg er sikker på at mange har sånne møter uten å tenke over det.
Tone Veiulfsen har og mange fine bilder som jeg har brukt mange av. Akkurat dette betyr mye for meg, fordi både bildet og ordene ble gitt meg samtidig og på en sånn måte at jeg er ikke i tvil om at det ikke var tilfeldig .Det symboliserer den måten jeg som oftest setter sammen bilde og tekst på, når jeg ikke skriver selv. Jeg lar meg lede fra hjertet inn på andres sider og da går jeg meg rett på match. Disse måtte bare høre sammen. Andre ganger kan jeg lagre et bilde og la det ligge og plutselig dukker teksten opp, eller omvendt. Mange ganger blir begge deler gitt meg på facebook midt i fleisen, jeg åpner facebook og der lyser de mot meg. Veldig ofte blir et bilde postet og i det jeg ser bildet, kommer ordene av seg selv. Det gir meg mye glede å sette sammen eller finne ord til alle disse vakre kunstverkene som bildene er.
Nest etter det øverste bildet, så står dette bildet, også av Inger M. Lefstad, mitt hjerte veldig nært. Jeg hadde nok en følelseståre i øynene, når det kom tekst på dette. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, kan ikke helt sette ord på det, men det går på dette å se det vakre fra øynene til sjelen. Fra vår innerste kilde. Jeg er jo et menneske med store følelser, så det er kanskje det bildet representerer. Jeg blir både veldig veldig glad og veldig veldig trist og skuffet og jeg griner for begge deler:) Ja, kanskje akkurat det. Jeg griner når det er trist men jeg griner og når det er vakkert.
Jeg liker også å lage bilder som drar frem det triste i oss. Vi er ikke bare lykkelige hele tiden. Alt er ikke like rosenrødt til enhver tid og noen ganger trenger vi også noen ord som dekker det. Inger M. Lefstad igjen.
Svein Roger Reberg har mange fantastiske fuglebilder. Dette bildet falt jeg fullstendig for. Den lille blåmeisen som gjemmer seg så godt han kan under et frossent blad for å få litt varme og beskyttelse. Det minner meg om når vi er på det mest sårbare og bare vil gjemme oss og ikke vise oss frem for noen.
Jeg har ikke fått brukt så mange av hennes bilder enda, men det kommer etterhvert som tiden er inne
Dette er et av de bildene som lokker sjelen min frem i lyset. Det høres kanskje rart ut og er vanskelig å forstå, men det er noen bilder som griper meg inni meg på et vis. Derfor ble det også brukt i et innlegg som handler om min sjel, min innerste kilde, den jeg er
Det gir meg den samme følelsen som bildet over, et bilde som taler til meg, fra mitt innerste. På et kunstnerisk vis ,viser det meg hvem jeg er. Det er jo ikke lagd til meg, har egentlig ikke noe med meg å gjøre, men sånn er det med kunst. Av og til er det noe som du tiltrekkes av, uten å helt kunne si hvorfor.
Dette bildet og denne teksten kom til meg en dag jeg stod litt fast. Jeg har så mange herlige venner, mange av dem har jeg aldri møtt real life. De gir meg inspirasjon og nye tanker og dytter meg forsiktig videre når jeg står fast. Ingen av dem påstår at de har rett, ingen sier at jeg må gjøre som dem, men med å hjelpe meg å stille de rette spørsmålene, leder de meg inn på rett spor. De lar meg få på en kjærlig måte følge min vei og det som er riktig for meg. Vi vil bestandig møte våre læremestre og da ofte i en form vi ikke liker, for at vi skal lære hvordan vi ikke vil gjøre ting, og så finne vår egen vei. Takk til alle som inspirerer meg og lar meg få være meg selv og er glad i meg som akkurat den jeg er
Dette bildet er et foto tatt av Eva-Christin Hillestad. Det viser for meg hvordan vi ser med hjertet. Det er faktisk en papptallerken med bilde av en sommerfugl, som er frosset fast i isen. Eva-Christin ser med hjertet og ser symbolikken og får foreviget dette vakre bildet. Her har jeg brukt ordene til Geir Ålien. Han har mange vakre dikt som jeg får benytte meg av. Her ble det for meg en sterk symbolikk i det vi tenker på larven som blir til den vakreste sommerfugl, men som er frosset fast i isen. Likedan med oss mennesker som kan være frosset fast av opplevelser vi har hatt og som Geir Ålien oppmuntrer oss i å lete etter. Finne ut hvem vi er inni oss.
Dette bildet av Inger M. Lefstad med tekst av Geir Ålien ble for meg en meget vakker match
Et bilde av Inger M. Lefstad som nok også gav tårer på mine kinn. Jeg ser det vakre, det såre, tårene, hvor gjennomsiktig og svak den er, men samtidig med lyset på er det en guddommelig vakker blomst. Akkurat sånn er vi mennesker også.
Dette spesielle bildet er tatt av Svein Roger Reberg. Jeg liker godt annerledes bilder. Det er mange fine bilder av svaner, men å kunne se skjønnheten selv om du ikke ser hele bildet, det ble for meg veldig symbolsk og gav derfor momentant de ordene. Se på den vakre fjærprakten, det er som et mirakel.
Dette er et av de bildene jeg la tekst på for moro skyld . Det er igjen Inger M. Lefstad som har tatt det og det er hun som har satt øyne og munn på det. Jeg lagde teksten og la det ut og tenkte at haha, Mariann, dette er det nok ingen som liker, men det er faktisk et av de bildene folk har delt mest. Humor er på sin plass, vi kan ikke ta alt for alvorlig.
Dette bildet er det bildet som er aller mest likt og delt. Det er også et bilde jeg likte godt, men ikke hadde tenkt at det skulle gripe folk så mye som det gjorde. Sissel Simonnes er fotografen og hennes bilder har jeg også brukt mye. Hun har sansen for de små detaljer, hun fotograferer fra hjertet og hun får lyset inn i bildene sine. Lyset er for meg veldig viktig. To noenlunde like bilder, et kan være nydelig og det andre kjedelig for meg, da kan det være at det ene mangler lys, det blir kjedelig for meg. Jeg er litt rar sånn.
Det var noen av mine favoritter fra facebooksiden min. De fleste av dem har dere kanskje også sett i blogginnlegg, i og med at jeg nå stort sett kun bruker egne bilder i innleggene. De er jo ikke mine bilder, men jeg får sette dem sammen og gjøre dem til litt mine likevel:) Jeg takker derfor alle som velvillig låner meg sine kunstverk, både ord og bilder. Uten alle dere, hadde det blitt en mye kjedeligere Lillasjel.
For de som enda ikke har vært inne på Lillasjels side og klikket liker, er dere hjertelig velkommen. Jeg setter pris på hver eneste en.
Det nærmer seg Raumarevyen 2014. Startskuddet har gått og vi skriver revynummer så krampa tar oss.
Hvem blir uthengt i år skal tro. Vi håper på fem fulle hus med publikum.
Når man samles hele dagen og hele helgen må man ha en matbit og jeg har tatt på meg rollen som matmor på disse samlingene.
Det skal være litt å bite i, men samtidig ikke så hyperavansert
Lørdag ble det derfor Gilde som stod for stekingen av karbonader, men jeg varmet dem
Deretter ble de lagret i en sånn Tupperware, som holder maten varm. Den har hjulpet meg mange ganger, når noe skal holdes varmt.
En grønn salat er godt til, vi må jo være litt sunn
Og hjemmebakt brød.
Det ser ut som om det falt i smak.
Hallonsola malt under revyfestivalen på Høylandet for noen år siden. Raumarevyen deltar både der, på Gapskrattfestival og på revyfestival på Hemne
Her legges det slagplan, er det byplanlegging skal tro?
Søndag ble det en Pastasalat med kylling og bacon
Kyllingfiileter ble lagt i marinade to dager før, og stekt kvelden før, så det var bare igjen å kutte dem opp. Planlegging er viktig, både når det gjelder mat og revy.
Egg er godt i kyllingsalat.
Sprøstekt bacon får renne av seg litt fett på papir
Se der ja, dette skal vel mette 15 sultne latterarbeidere.
Jeg hadde gledet meg til Lisboa, for hadde hørt at det skulle være så vakker en by. Jeg ble innmari skuffet for jeg synes jeg så forfall overalt. Men kanskje var vi på feil plasser, ikke vet jeg
Når man er på cruise i Middelhavet, er det ikke akkurat havna som er så vakker
Veldig ofte legger skipet til ved containerhavner, og man må ha skyss inn til byene. Da går det som regel skyttelbusser
Vi lå ikke langt fra Vasco Da Gama broen
Vasco da Gama-broen, veibro over elven Tejo i Lisboa, Portugal, hvor den inngår i byens ringveisystem. Skråstagsbro med 147 m høye tårn, hovedspenn på 420 m og to sidespenn på 203 m. Broen er blant Europas lengste veibroer; den totale lengden er 16 750 m med tilstøtende viadukter over vann og saltvannsmarker. Åpnet 1988. (store norske leksikon)
Mange hus så sånn ut. Stor forskjell fra byene i Spania, Cartagena, Valetta, Vigo og Malaga, der det var mange renoverte flotte, gamle bygninger
Men noen hus var renovert, tenk hvor flott byen hadde vært, hvis den hadde sånne fasader. Økonomien er tøff i Portugal for tiden og det vises.
Vi var inne i kirken og der var det ingen nød. Alt gullet tyder på at Portugal har vært et rikt land. Lille meg foreslo jo at de kunne selge noen av verdiene de hadde, og bruke dem til å pusse opp byen. Jeg har ikke sansen for sånne overdådige kirker. Vi var og inne i et museum der det var verdisaker verd millioner på millioner.
Vi tok jo den berømmelige trikken. Vi tok den ned bakken, det er ikke lange biten, kun utsikt til taggete betongvegger
Det hadde sikkert vært bedre med å ta en av de trikkene som går en rundtur i byen, men vi var med på en guidet tur og vi hadde kun 15 min på egenhånd. Vi kunne blitt igjen i byen og sett mer, men jeg blir sliten av varmen så det var nok for meg. Hadde kanskje opplevd byen på en annen måte hvis vi hadde god tid og kunne rusle mer rundt.
Men disse var henrivende da , barnehage på tur:)
Utsikt over byen fra parken der trikken starter sin tur nedover.
Til og med parken var betong, det var langt fra de grønne parkene i Malaga og Marbella
Moro var det å besøke Portvinmuseet, minner meg på at jeg har en flaske portvin stående derfra, den skulle vært smakt på.
Namnam, jeg klarte å lure til meg to glass jeg.
Da er vi klar til å forlate Lisboa og det var spennende, for da skulle vi under broen
Da er vi på vei, går det nå dette da.
Ikke mye klaring mellom broen og broen:) Ja broen og broen på skipet altså
Skipsbroen er passert og nå er det snart min tur
Hurra, jeg kom under jeg også
Farvel Lisboa, hjem og drikke portvin. Jaggu er den lang den broen