Kjære deg, fall ikke ned i “stakkars meg”-gryta.

Hva mener jeg med det skal tro.

Jo, jeg har mange venner som er alvorlig syke.

Kroniske lidelser med store begrensninger og tøffe tak.

Men vet du at de synes ikke synd i seg selv.

Jo da de forteller det er tøft og hvordan livet deres er, men de har ikke falt ned i selvmedlidenheten.

Ja jeg er klar over at litt må man få ut av frustrasjon for det er viktig.

Man må få si fra når ting er strevsomt og sunt er det også.

Men det er stor forskjell på det og hva jeg mener er å falle ned i “stakkars meg”-gryta

 

Når du har falt ned i den gryta, da definerer du deg selv ut fra det du sliter med.

Det er som om det tar over hele deg, som om du blir en annen person.

Du glemmer da hvem du egentlig er.

Du glemmer å se alt det fine, det eneste du tenker på er begrensningene dine.

Og jeg har stor forståelse for at det blir sånn.

Når man lever et vanlig aktivt liv og plutselig blir alt begrenset.

Da er det ikke så lett å holde hodet høyt og se fremover.

Man er jo ikke den samme personen lenger som man var.

Men likevel er man den samme inni seg.

 

Man har nemlig de samme gode egenskapene som man alltid har hatt.

Det samme smilet og det samme hjertet.

Jeg er jo i samme situasjon selv så jeg har litt kjennskap til hva jeg snakker om.

Men jeg har ikke noe fagutdannelse, jeg snakker kun ut fra hjertet og hva jeg selv føler.

Det er så utrolig viktig at vi husker at vi er ikke det vi feiler, uansett hva det er.

Vi må aldri glemme det.

Så snart vi faller ned i den hersens gryta og ja mange av oss, faller nok innimellom når det er tøft, da må vi klatre opp igjen så snart vi kan.

Hvis ikke vil nemlig begrensningene ete oss opp.

Det vil bli det eneste vi snakker om, det eneste vi tenker på og det vil styre oss i alt vi gjør.

Og ikke bare det men det vil vokse og vokse.

Vi vil glemme oss selv bort.

Når vi så møter andre, er vi ikke oss selv lenger.

Og det merkelige er at det virker som om det er oss som ikke har de verste utfordringene, som faller lettest.

 

Så vær obs på dette, om du faller i den gryta, så kom deg opp igjen så snart du greier det.

Bli ikke værende i selvmedlidenheten.

Og hvorfor?

Jo for det hjelper deg ikke.

Det vil bare bli verre og verre og verre.

Det vil kreve mer og mer styrke å klatre opp igjen.

Den vil sakte men sikkert sluke deg, koke deg til det ikke er noe personlighet igjen i deg.

Så hva gjør man når man har falt?

Jeg kan bare snakke ut fra meg selv men jeg forer på med gleder.

En god venn, fin musikk, for meg selvfølgelig de altoppslukende bøkene, en tur ut om så bare å snuse inn frisk luft, en god munter film, god mat.

Hva som helst som i små porsjoner kan gi deg glede.

 

Vi har nå de mørkeste dagene av de alle.

I tillegg har vi en verdensomfattende virus som gjør at mange isoleres.

Det kan være psykisk tungt og forverre situasjonen for mange.

Det eneste virkemidlet er å gi seg selv gleder.

Det skjer nemlig noe med kroppen i det den kjenner glede.

Den produserer lykkehormoner som får oss til å føle oss bedre.

Er det veldig tungt, søker du selvfølgelig de med fagkunnskap.

Men for oss andre, omfavn gledene.

Uansett hvor små de er, fordeler du de utover dagene dine, vil det hjelpe deg.

Det er de du må ha fokus på, ikke begrensningene.

For jeg mer du graver deg ned i dine utfordringer, jo sterkere vil de bli.

De suger til seg all negativitet som en svamp og du blir hjelpesløs.

Skriv deg en liste over ting som gleder deg.

Se på glade bilder, bilder med farger som du kjenner er god, mediter, tenk på gode minner.

Hjernen skiller nemlig ikke mellom fortid og nåtid.

Når du tenker på gode minner der du hadde det godt, tror den at det er nå.

Kommer du deg ikke ut i naturen, se naturprogram.

Det er dokumentert at det har positiv effekt på kroppen.

Sliter du med mørket bruk en lyslampe som gir deg litt dagslys.

Jeg har en stående på bordet ved siden av meg.

Omfavn gledene mine kjære venn, hele dagen igjennom.

Så vil solen igjen skinne og sakte men sikkert krabber vi opp av gryta igjen

Jeg ønsker deg all lykke til

I dag

 

ps

Jeg anbefaler ofte boken til Elisabeth Holt.

Hun hadde så sterk angst at hun var redd for å gå på do og for å sove. Hun greide å ta tak i livet sitt, snu det og nå studerer hun og holder foredrag.

Hun er en stor inspirasjon for meg

Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve, Elisabeth Holt