I dag har jeg hatt besøk av ei god venninne.
Jeg er heldig for jeg har mange av de.
Hun hadde med blomster til meg og ikke fordi jeg har gjort noe så jeg fortjener blomster.
Nei, bare fordi hun er sånn, omtenksom og snill.
En av disse jeg kan være med seg sammen med.
Vi kan si akkurat det som passer oss.
Ingen blir fornærmet.
Og hvis det er noe vi lurer på om vi misforstår, ja da spør vi.
Og vi kan snakke om alt mulig.
I dag snakket vi litt om jakten på lykken.
Vi snakket om at mange leter høyt og lavt etter ting som skal gjøre dem lykkelig.
De reiser langt, de prøver å kjøpe ting, de flytter, de kaster alt de har og begynner på nytt.
Ja, de prøver og de prøver, alt de kan.
De flyr høyt og tror at nå har jeg den og så går det litt tid og så faller de igjen.
For det nytter ikke, gjør det vel?
For lykken er bare et sted og det er inne i oss selv.
Det er når vi faller til ro med den vi er.
Først da kan vi slutte å lete.
Og den store lykken, ja den kommer bare i bittesmå euforiske øyeblikk.
Vi kan ikke fly høyt hele tiden.
Men når vi slutter fred med den vi er, da finner vi roen, vi slipper å lete mer.
Og det er en lykke i seg selv.
Så kan vi skape gleder.
Vi innser at det er kun oss selv som kan gjøre meg lykkelig.
Det er mitt ansvar.
Vi kan ikke endre andre, de må få være som de er, slik vi vil selv.
Jeg bruker de små gledene bevisst.
Slik som å se solen titter frem.
Om ikke så lenge så har vi den hele dagen.
Helt til den blir borte igjen på senhøsten.
En stadig rundgang der den kommer og går akkurat som de lykkelige øyeblikkene.
Her har vi nå spist middag.
Pensjonisten tar seg en tur for å hjelpe sønnen.
Jeg skal lese i boken min, ja kanskje leser jeg den ut og får glede av å begynne på ei ny.
For meg er bøkene stor lykke.
I dag
