Det skjer noe med kroppen min, tror jeg.

Jeg håper ihvertfall det.

Det er som om utmattelsen slipper taket.

 

 

 

Tirsdag var jeg hos psykomotorisk fysioterapeut igjen.

Vi snakket om endringene jeg opplever.

Jo da, jeg blir sliten fortsatt, men når jeg hviler, kommer jeg meg igjen.

Det går ikke to uker i kjelleren.

Og det selv om jeg kjenner det nærmer seg tapping av blod.

Da blir jeg nemlig sliten og trøtt.

Jeg er stupferdig og kryper gjerne tidlig til sengs og sover i 10 timer.

Så i morgen skal jeg dra og få tappet av litt så jeg får mindre jern igjen.

 

 

 

Men på tross av dette, føler jeg kroppen restituerer seg bedre.

Jeg tillater den å slappe av, jeg sitter ikke og spenner alle muskler, slik jeg gjorde før.

 

 

Men stresset er der fortsatt.

Jeg kjenner på egen utilstrekkelighet når jeg er hjemme.

Så fortsatt er det noe å jobbe med.

 

 

Derfor har jeg grudd meg til noen ting, som må ordnes.

Det kom jeg i gang med i går.

 

 

 

Jeg lastet ned denne app-en og søkte visa til Australia.

Jeg gruer sånn når slike ting skal gjøres, for det trekker så mye energi når man står fast.

 

 

Men det gikk tålelig bra, så nå kan jeg hjelpe gubben.

Hvis han er lenge nok hjemme til at det er mulig.

Han er stadig på farten.

 

 

Heldigvis kom han hjem tidlig i går og han kjørte meg til  Moa, utenfor Ålesund.

Jeg hadde nemlig tatt tak i en ting til, nemlig touchknappen på min kjære iPad.

Den så knust ut.

 

Apple opplever jeg som mirakuløst serviceminded.

Jeg går inn på brukerstøtte, klikker hjelp og de ringer meg øyeblikkelig, til og med på norsk.

De går inn på iPaden og sjekker hva som er galt.

Jeg hadde rett, den var nok mest sannsynlig knust, det var striper i den så fingeravtrykket ikke kan leses.

Jeg var så kvisam på å pakke og sende i post, så vi kjørte for å levere den og de ville sende den tilbake i posten.

Det gikk fint å ta i bruk min gamle igjen, takk og lov.

Meg uten iPad, nei, det gidder jeg ikke å tenke på en gang.

Mange bruker telefon, jeg har padda mi og den er i bruk hele dagen.

Den og bøkene er mitt hverdagsliv.

 

Og det var så inderlig vakkert hele veien utover.

1,5 time hver vei, ingen andre butikkbesøk denne gang.

Jeg kom også så vidt i gang med regnskapet mitt.

Å komme i gang er egentlig verst, men nå har jeg funnet frem det meste av kvitteringer ihvertfall og fikk ført noen før vi kastet oss i bilen for å levere iPad.

Gårsdagen er jeg derfor veldig fornøyd med.

Likevel er jeg ikke helt fri for indre stress i dag heller.

Kanskje vil blodtapping hjelpe på det også.

Det skal jeg forske litt på.

Kanskje girer kroppen seg mer opp.

 

 

I dag fikk jeg venninnebesøk.

Selv om de ikke klager om de får svart kaffe, ville jeg gjerne lage en salat.

Da fikk jeg god lunsj selv også.

I full fart slengte jeg sammen en tunfisksalat.

Jeg hadde en porsjon med kokt rød ris i fryseren.

Så kokte jeg egg og stekte rundstykker i airfryer, halvstekte fra fryseren.

tunfisk på boks, tomat, agurk, rødløk, avocado, paprika, salat.

Dressing av 1 stor ss grov sennep, 1 fedd hvitløk, litt sitronsaft, litt olivenolje, salt og pepper.

Alt blandes sammen, serveres med rundstykker.

Jeg skulle hatt mais, men det var tomt, så det klarte vi oss uten.

 

 

Etter at de hadde gått, satte jeg roboten i gang.

Ikke alle i huset er så glad i den som jeg er.

Jeg har bedt gjester lørdagskvelden, så greit å komme i gang med litt husarbeid.

Ihvertfall slik jeg slipper å gjøre selv.

Jeg og husarbeid er jo ikke bestevenner.

Dessuten så er det litt kaos på kjøkkenet,  for vi har en vannlekkasje, så alt er plukket ut fra skapet under vasken.

Bra det ikke skjedde når jeg var hjemme alene.

Da ville nok hysteriet nådd nye høyder.

Og bra jeg har venner som ikke bryr seg med at det er litt kaos hos meg.

 

 

Nå skulle jeg vel egentlig fortsatt på regnskapet.

Men jeg bestemmer her og nå at det får vente til i morgen.

Nå vil jeg lese ut denne boken.

Den har altfor få sider, jeg kunne tenkt meg 300 flere, for jeg koser meg med denne.

I dag