Sometimes I need to be a stranger to myself. Only then my soul can show me not what I want, but what I need to see (Aleph )Paulo Coelho
Hele tiden higer vi etter å være “bra nok”
Spørsmålet er bare “bra nok for hvem?”
Vi vil så gjerne være perfekt, bli lagt merke til, være spesiell
Vi tror det er for alle rundt oss, venner og familie og kjæreste og arbeidsgiver osv
Men er det det?
Samme hvor mange tilbakemeldinger vi får fra andre, så monner det vel ikke?
Tror vi på dem innerst inne?
Nei, de fleste av oss gjør nok ikke det
Det er nemlig for oss selv vi ikke er bra nok, ikke for andre
De er glad i oss akkurat som vi er de
Vi dømmer nemlig ikke andre i samme kategori som oss selv.
Andre- De er flinke, pene og alt det vi vil være
De er ikke perfekte men det forlanger vi ikke av dem
Det er meg selv som ikke er bra nok for jeg selv skulle helst vært perfekt
Hvorfor det?
Hvorfor føler jeg at jeg skal være så perfekt når jeg ikke forventer det av mine medmennesker
Hvis vi ser oss selv i speilet og later som om det var vår beste venn som stod der?
Bestevennen i speilet sier: Jeg føler jeg ikke er bra nok jeg
Hva svarer vi bestevennen da?
Det er bare en av oss, en eneste en, så spesiell er jeg at det finnes bare en som meg
Skulle ikke det være bra nok?
Jeg er glad i deg akkurat som du er
I dag
❤️❤️❤️❤️