Drittlei. Hva med deg?

Jeg jobber ganske så hardt for å tenke positivt.

Noen dager er vanskeligere enn andre.

I det verden åpner litt opp rundt oss, skjer det noe rart.

Spenningen slipper litt taket.

Vi smaker igjen på hverdagslivet vi så sterkt savner.

Ja og så skjer det samme som etter at en periode med hardt arbeid er over, man faller litt sammen.

Ja kanskje ikke du, men jeg gjør det.

 

Jeg syntes det var vanskelig med indre ro eksamen i første fase av karantener og nedstenging.

Vi fryktet de verste scenarioer, vi visste ikke hvordan vi skulle forholde oss til det som skjedde.

Så gikk dagene og vi roer oss ned, vi er ikke så redde lenger.

Vi senker litt skuldrene men fortsatt er det uro i kroppen.

Hva med den økonomiske situasjonen

Store bedrifter som sliter, begjærer seg konkurs.

Hva med resten av verden, fattigere land som ikke får hjelp fra staten.

Hva lever de av nå når livsgrunnlaget deres svikter helt.

Ingen kan leve av luft og kjærlighet i dagens pengesamfunn.

Vi er ikke der enda

 

 

Likevel trøster vi oss selv med at det går bedre nå i de fleste land.

Og da skjer det noe rart med oss.

Vi senker garden vår, vi har jobbet hardt for å holde oss oppe.

Og så faller vi.

Jeg faller ned i i gryte full av nedstemthet og utålmodighet.

Jeg blir mer tiltaksløs.

Jeg som gjorde ganske lite fra før, gjør nå ikke en dritt.

Jeg må huske i dag og henge opp klærne i vaskemaskina før de surner liksom.

Heldigvis vasket jeg gulvene forrige mandag.

Jeg greier ikke å motivere meg til noe som helst.

Så hva gjør jeg?

 

For det første klapper jeg meg selv på skulderen.

Jeg sier at du har vært veldig dyktig, jenta mi.

Du har jobbet hardt og du har mestret.

Det er lov å falle litt sammen.

Det er nydelig vær ute.

Det har du ventet på lenge.

Du kan sitte ute med boken din og lese.

Mediter, la stresset inni deg slippe taket.

Om du vil kan du la humla suse hele dagen og bare la alt være som det er.

Godta at sånn er det akkurat nå.

Noe godt å spise, kaffe i koppen, hør fuglene kvitre.

Og skulle du så våkne mer til live etterhvert, ta deg en tur oppi skogen.

Om du så tar bilen og kjører opp så er det ok.

Du kjenner lengselen nå.

I dag

 

Got Goosebumps!! Angelina Green wins Final Golden Buzzer! #GotTalent

Posted by Got Talent Global on Saturday, April 4, 2020

8 kommentarer
    1. Ja, det er sånn det er om dagen, litt sånn opp og ned. Jeg hadde det “værst” i førsten, men etterhvert har jeg liksom kommet inn i en rytme. Nei, jeg liker ikke det her, alt er forandret, igjen. Jeg har hatt så mye forandriger de siste to årene, at ingenting liksom overrasker meg lenger. Jeg jobber med mantraet “en dag av gangen”. Men noen ganger er ikke det nok. Vi får håpe det kommer en ny fase snart, med oppgang og kos. Herlig at sola skinner i hvert fall. Klem 🙂

    2. Ja sånn er det bare. Klem til deg også. Jeg bruker å trøste meg med En dag av gangen Britt-Marie fra filmen og boken Britt-Marie var her. Og jeg tenker også på at jeg er priviligert og har ikke noe å klage på, men likevel er noen dager litt tyngre enn andre. 🙂

    3. Ja, vi går gjennom forskjellige faser. Det er på en måte en sorgprosess. Jeg hadde det verst de to ukene vi var i karantene her, fordi en av oss var syk, og da også isolert. Jeg fikk vondt av det. Jeg liker å ha alle samlet rundt meg, trygge og glade. Og ikke minst de sinnsyke vaskerutinene vi måtte holde. Vi vasker jo nå også, men ikke fullt så intenst. Jeg ble i alle fall kjempesliten, og da slet jeg med humøret. Forsøkte å være blid og positiv, men ikke så lett akkurat.
      Har det bedre nå når været er så fint, så det nyter jeg av hele mitt hjerte ♥
      Ta godt vare på deg selv, og tillat deg denne fasen i prosessen. Snart er du gjennom den ♥

      1. Ja det går fint, sitter ute hele dagen. Hører litt mer liv rundt meg nå, unger, det er kjekt å høre barnelatter ute. Jeg har også litt mer besøk. Nå åpner kafeene igjen her også så skal rusle en tur på kafe en dag sammen med ei venninne. Vi har ingen som er smittet her i kommunen. Jeg skulle jo til England i mai, så er nok litt skuffet over at den lufteturen ikke blir noe av også. 🙂 Men jeg har ingen som helst grunn til å klage, så man får ta det med ro og nyte solen ute 🙂

    4. Høres egentlig ut som livet mitt har vært de siste 6-7 årene dette. Faktisk merker jeg ikke så mye forskjell fra før og etter coronaen. Bortesett fra at jeg savner barn og barnebarn noe helt ubeskrivelig mye. Men nå har vi bestemt oss for å omgås igjen, så lenge vi tror vi er friske i det minste. Og da blir det nok litt bedre for psyken også.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg