Jeg må bare fortelle
Jeg må fortelle fort
Skrive så fort jeg kan
Mens jeg er i denne følelsen
Følelsen av et øyeblikk av stor lykke
En lykke så stor at den får tårene til å renne
For mange kanskje et ubetydelig øyeblikk
For meg var det stort,
Jeg hadde et møte
Et menneskemøte
To tindrende øyne som ser på meg
Som ser på meg med barnets ubeskjedenhet
Hva heter du da
Jeg svarer, som seg hør og bør
Jeg blir helt henført
En gjenkjennelse som er så stor
En gjenkjennelse av kilden hvor vi alle kommer fra
En tindrende åpenbar kjærlighet
Jeg kjenner øynene fylles av tårer
Så beveget blir jeg
Et møte med en liten sjel
Eller liten kan man ikke kalle den
Den er stor og vakker som det lyset den kommer fra
Noen vil kalle det et tilfeldig møte
Jeg vil ikke det
Tilsynelatende kan det se sånn ut
Et møte der jeg skulle levere noe til en annen
Ikke visste jeg om denne lille pikens eksistens
Likevel skulle vi møtes i dag hun og jeg
Akkurat i dette lykksalige øyeblikk, skulle hun gi meg denne følelsen
En følelse så god at den sitter i kroppen som en sitrende glede
Glede over livet
Glede over menneskene vi møter på veien
Både de store og de små
Ha øynene oppe for disse øyeblikkene
Nyt dem og gjem dem i hjertet
En gang vil vi møtes igjen
En dag
Nydeli <3 Ja de øyeblikkene er verdt å ta vare på <3
Anne: Ja, du skulle sett hvor det lyste av henne 🙂
Vakkert !! <3 Øyeblikkene er gull verdt ja..:-)) <3
Ønsker deg en strålende søndag 😀 <33
Noen øyeblikk gjør virkelig denne dagen og flere mye mere levelig. Nettopp fordi det er en glede der. Når man tar seg tid til å være i nuet skjer det.
Når vi haster er det som om alt annet svinner henn.
De øyeblikkene hvor vi har slike møter er tiden nesten som i sakte kino.. Ikke ofte, men av og til.
Gull verd:)
Ååå, så herlig! Så godt!
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Ja, og disse øyeblikkene, de svinner hen, det er derfor jeg måtte skrive ned følelsen i det den var der, en time etterpå var det umulig 🙂
Ritamarita: Takk og ja, helt sant, Ha en fin dag du også 🙂
Min matgale verden: Ja, det var herlig. du kjenner dem vel du, disse solstrålene, du som jobbet i barnehage 🙂
Jepp. Store sjeler i små kropper. Og det beste var å se kjærligheten som jeg fikk av deres blikk. Savner den…
Synd at de ikke blir litt lengre? Av og til er de som små skatter vi har lyst til å se en ganng til..
Så herlig! Ingenting er bedre enn disse små som lyser av lykke når de ser deg. Jeg har spesielt to små på jobben som blir litt ekstra begeistret når de ser at det er jeg som tar imot dem. Små og tindrende barneøyne, som smiler med både øyne og munn og som kommer løpende for å gi en klem – og får en god klem tilbake. Det er da jeg tenker at det betyr så uendelig mye for disse små at jeg er tilstede og SER dem. Da vet jeg at jeg har verdens beste jobb <3
Åh, det høres ut til å være godt for både hjerte, sjel, kropp og sinn 🙂 Unner deg virkelig sånne øyeblikk 🙂
Eva: Ja, sånne øyeblikk er til for å nytes og gjemmes <3
margarites: Ja, barn kan være så herlig befriende åpne:)
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Ja, det er da vi må gjemme følelelsen inni oss og satse på at sjelen husker 🙂
Min matgale verden: Ja, de er så befriende ærlige 🙂
vakkert……
man må skatte øyeblikkene….de er det flere av enn de digre begivenhentene….Livet er i detaljene 🙂
<3
cuskima: Ja, det har du rett i og det dumme er at de øyeblikkene forsvinner så fort, man greier ikke kjenne på dem så lenge av gangen, før de plutselig er på en måte borte 🙂
eg har limhusk 😀
samler på minner…og husker det meste….kvir meg til eg ikkje klarer det lengre…
cuskima: Ja, jeg husker ikke så godt lenger, men kan ofte huske hva som har skjedd, men ikke kjenne følelelsen inni meg 🙂 Kjenne når gleden gjennomsyrer kroppen liksom 🙂
ja nei der er vi forskjellig.ting relatert til følelser glemmer eg aldri….sånne andre husketing de bryr eg meg sjeldent om..som……vanlige ting sånn….generelle ting…når skal eg til legen..der må eg ha huskelapper overalt….men situasjoner og øyeblikk som skapte følelser…de husker eg..good and bad likssom…
cuskima: Så bra for deg, hadde det bare vært meg.:) Jeg kan være i et sånt øyeblikk som jeg var den dagen, tårene renner og jeg kjenner det i hele kroppen. Da må jeg skrive med en gang. Jeg kan alltids skrive ned hendelsen senere også, det er ikke det, men jeg får ikke skrevet ned følelsen, rare greier det der 🙂 Jeg må liksom være midt oppi det når ordene kommer. Jeg kan gå og legge meg og så kjenner jeg de første ordene kommer, overskriften eller første setningen og da må jeg opp og skrive ned det som kommer. Venter jeg til om morgenen, da er ordene borte, så jeg misunner deg det der :))
takk….vi har alle våre ting….våre gaver og ulemper fordeler….må være litt fordelt:D
cuskima: Hehe, ja fint sånn:)