Lizzie Shane, En hund til jul

Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

 

En juleromanse. Jeg håpte den ikke ble for romantisk for meg.

Det er noe jeg synes er merkelig og jeg vet ikke enda å sette helt ord på det. Nå har jeg lest flere romantiske bøker før jul og funnet mange for lett. For mye hjerte/smerte og de har ikke grepet meg.

Så begynner jeg på denne og finner meg selv grinende over en romantisk sluttscene som var så forutsigbar som bare det. Ikke liker jeg at det er forutsigbart, ikke liker jet kjærlighetsscener og her sitter jeg og tørker tårer og snørr over akkurat det jeg ikke kan fordra. Hvorfor?

Jeg vet ikke, men dette var en innertier av en julebok for meg. Jeg er ikke noe hundemenneske heller. Men jeg smeltet totalt over hovedpersonen som prøver alt han kan å være en god far men blir kalt en grinebiter på bygda.
Det er nok en feil i omslagsteksten for han er en grinebiter, ikke gjerrigknark.

Det handler om å høre til, det er  varme og omsorg i boken og humor.

 

Sitat:

Han har ikke gjort noe- hverken holdt meg i hånden eller kysset meg. Han har ikke prøvd på noe som helst. Selv om hun kanskje likte ham mer enn bare litt, gjengjeldte han ikke nødvendigvis følelsene hennes.

Han ville ikke prøvd noe når Astrid var i nærheten, sa Ellinor. Jeg tror ikke han har vært ute sammen med noen etter at han fikk henne.

To år? Spurte Deenie vantro. Stakkars fyr og ballesprengen hans.

Ally snøftet. Den tørre kommentaren fra den sprudlende prinsessen som alltid hadde glitter et sted på kroppen, rev henne ut av forvirringen. I bingen ved siden av løftet Harry hodet og løp til porten, og satt så pent hun kunne med den buskede halen svingende ivrig bak seg mens hun festet blikket på Deenie.

Ikke den slags baller, sa Deenie til australieren, som ble enda ivrigere og mer veloppdragen av at yndlingsordet hennes ble gjentatt. Ingen ball, Harry. Beklager,vennen.

Kan han ordet ball? Ellinor så på den flotte australierhunden, som fortsatt satt med ørene på stilker, sånn i tilfelle hun fikk sjansen til å leke.

Sitat:

Hun var i bingen til Partridge og strøk bulldoggen på magen, der den lå på ryggen med beina til alle kanter, da hundene begynte å bjeffe igjen og annonserte at Ben var kommet.

Ally?

Jeg er her, ropte Ally

Partridge avbrøt magekosen med det samme, kom seg på beina og vagget bort til hundesenga for å finne yndlingsleken sin og gi den som en ofring til mannen han tilba. Da Ben dukket opp i den åpne døren til bingen, sto Partridge klar med den lilla apekatten som var våt av sikkel. Pipemekanismen hadde sluttet å virke for lengst, men Partridge brydde seg ikke om det. Han la den fuktige apen ved føttene til Ben.

“Deilig”. Ben dyttet leken til side med skotuppen.

“Det er ekte kjærlighet når han gir deg yndlingsleken sin.”

I det jeg skriver disse avsnittene forstår jeg litt mer hvorfor jeg liker eller ikke liker. Jeg ser jo bilder i hodet mens jeg leser, som en film av det som foregår. Hvis ikke forfatteren klarer å formidle den filmen så jeg kan se det for meg, ja da blir jeg ikke grepet. Jeg må på et vis føle personene. Jeg kan ikke nødvendigvis gjenkjenne alt for jeg leser jo mye jeg ikke har kjennskap til, men jeg må kunne føle at det er virkelighet, på et vis. Vanskelig å forklare for jeg vet ikke bestandig selv.

Jeg koste meg ihvertfall innmari med denne boken enda jeg kan ikke fordra hunder som sikler.
Anbefales på det julevarneste.

Fra omslaget: Når Fred O’Brien blir alvorlig sjuk, impliserer det hele familien. Sønnen, Joe, som drømmer om å bli fotballproff, blir nødt til å søke jobb. Dattera, Emma, må sette flytteplanene på vent, og Freds yngre bror, Dave, må plutselig fikse problemer han kanskje ikke er i stand til å fikse. Familien O’Brien består av mennesker som drømmer stort, men som er vant til å leve i skyggen av de store begivenhetene. Hva om denne våren forandrer alt?