Når jeg sender fjernhealing setter jeg meg ned, lukker øynene og sier navnet til den jeg skal sende til

Sender jeg til mange, ser jeg for meg at disse samles i en gruppe

Jeg slapper mer og mer av og går litt inn i min egen verden

Tankene kommer og går som vanlig

Det blir aldri helt stille inni hodet men likevel er jeg fjern på et vis

Jeg ser for meg at gode tanker strømmer over til den som skal ha

Jeg ser for meg vedkommende frisk og rask og energisk og glad

Ofte kjenner jeg jo ikke personen så jeg ser han ikke for meg sånn, men mer som en skikkelse

Det er da det ofte kommer opp ting, ord eller bilder

Noen ganger kan jeg få opp et bilde av personen i en setting

http://lillasjel.blogg.no/1357739402_piken_i_blomsterengen.html

Andre ganger “ser” jeg en samhandling mellom meg og den jeg sender til, ser at vi snakker sammen

http://lillasjel.blogg.no/1359205159_healing_til_en_frosse.html

Her om dagen når jeg sendte til en god venn fikk jeg opp bilde av en svamp, en tørr svamp som liksom dro til seg alt den kunne av fuktighet

Vi lo godt begge to av det bildet

Først dagen etter slo det henne at hun hadde lungebetennelse og lungene er jo som en svamp

Svampet pustet jo når jeg så den, nesten som om vi klemte på den og slapp igjen, men jeg koblet det ikke til lungene før hun sa det selv

Noen ganger når jeg sender føler jeg inni meg at vedommende ikke tar i mot

Det er som om jeg sender til en vegg

Jeg oppnår ikke kontakt

Det er litt rart men det er som om kroppen til vedkommende stenger av selv om den har sagt ja

Det er jo egentlig ikke jeg som healer

Det er kroppen til det mennesket som får heallingen som må heale seg selv

Kroppen må sette i gang helbredelse av egen sykdom

Jeg bare setter i strømkontakten, jeg er transformatoren som tar ned energiene så de får jording

Selve jobben med å bli frisk må den kroppen som tar imot gjøre selv

Jeg kan ikke få påvirket det på noe vis

Ikke kan jeg bestemme hvor i kroppen healingen skal gå og ikke hvor godt den skal virke

Det er ikke opp til meg

Healingenergiene går bare gjennom meg ,det er det eneste bidraget mitt

I ettertid har jeg snakket med de som jeg har sendt til om akkurat dette,

Jeg tar det ikke opp under behandling for tankens kraft er sterk

Hvis de  føler at det ikke nytter, da er det lett for kroppen å resignere

Som regel så blir alle åpnere etterhvert og plutselig kjenner man at nå tar de imot og det er en fin opplevelse

Det kan virke som om de som stenger av, er personer som liker å ha full kontroll selv

De er ikke noe glad i å måtte ta imot hjelp

De vil helst ordne opp i alt selv

De er sterke personligheter som er vant til å fikse ting og å ta ansvar

Det føles på en måte som et nederlag, at de har tapt noe, hvis de må be om hjelp

Dette er ikke tanker de tenker bevisst

Det er ubevisste reaksjoner i egen kropp som man ikke er klar over

Det er da jeg spør meg selv

Hvor flink er vi til å ta imot hjelp fra hverandre

Vi er jo medmennesker

Vi er jo født til et liv i felleskap med andre mennesker

Hvorfor føler vi at vi skal klare alt selv

Du har dine sterke sider og jeg har mine

Hvorfor skal vi hele tiden være så sterk

Hvorfor skal det føles som et nederlag å innse at av og til har vi behov for hjelp

De fleste av oss liker jo å hjelpe andre, det gir oss en stor glede

Men selv skal vi klare alt

Dette funderer jeg på

I dag