Sondre H. Bjørgum, Utan dekning
Reklame, leseeksemplar fra Aschehoug.
I helga har jeg lest dikt om det å miste en pårørende til Alzheimer. Bjørgum vet hvordan å skrive om følelser, så det griper en i sjela.
Sitat:
fiskesuppa under
senga
toalettrullane du har trykt inn
i klesskapet
tannbørstane i innerlomma
på jakka di
du
som leitar etter gutungen
spør om eg
har sett meg
Det er mange slike dikt som en kjenner på kroppen når en har vært der og opplevd nettopp dette, å se noen forsvinne inn et hode som sakte men sikkert nekter å følge ordre.
Sitat:
ekte kjærleik rustar ikkje
men ein må belaga seg
på å gå over den
med jamne mellomrom
olja gjenga skrue
og mutter
slepper ein taket
losnar jerngrepet
og kva gjer med då
når me ikkje
er fanga lenger
eller
slik du skildrar det
Ingen
å driva vedlikehald på
Bjørgum samler på setninger, står det utenpå boken og han skriver på nynorsk og jeg er ikke så god på det, så innimellom sliter jeg med å forstå hva han mener.
Jeg må da lese om igjen. Noen ganger går det opp et lys, andre ganger må jeg gi tapt, men det er fascinerende å lese diktene til Bjørgum.
Utan dekning er ei diktsamling om å mista nokon gradvis – heilt til dei er borte. Ein son opplever at mora får demens. Gjennom fem kapittel, sett gjennom sonen, skildrast det såre, det tragiske, men og det surrealistiske og komiske i situasjonar som oppstår når logikken endrar seg.