Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

Etter innlegget i går har jeg tenkt mer på det som kalles miljø eller klimakrise.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er kun mine tanker.

De kan være fornuftige, teite, feil fremstilt, til ettertanke,med mere.

Jeg påstår ikke å sitte på noen fasit, men man må kunne lufte tanker for å få andres innspill og godta at man kan ha ulike synspunkter.

Jeg ønsker derfor ingen debatt med skittkasting, alle kommentarer som ikke er saklige, blir slettet.

Når jeg setter ord på tanker, blir det også et langt innlegg.

Å bruke ordet krise er blitt veldig vanlig i dag, særlig i media, som må ha sjokkoppslag for å få lesere.

Jeg ser ikke på det som skjer som noe klimakrise.

Klimaet har vært i endring siden jorden ble skapt.

Mange istider, hav som stiger og synker, vulkaner, jordskjelv, stormer, flom.

Europa deles fra Afrika, øyer og samfunn slukes av havet.

Dyrearter dør ut, nye sterkere arter vokser frem.

Før gikk dette sin gang uten at noen hverken forårsaket det eller grep inn.

Det var ingen mennesker der til å forurense, ta liv eller regulere.

Så kom menneskene og de blir mange, veldig mange.

Vi må ha mat, boliger, penger, infrastruktur, ja det er forurensende.

Men det skjer også noe annet.

Vi vil ikke ha endringer.

Vi vil ha det slik vi er vant til.

Vi bygger hus der det før aldri ble bygd, fordi det var utrygt der.

Alle dyrearter skal vi bevare.

Vi regulerer, teller, passer på at ikke noe er i overflod og vi prøver å bevare de som gjør tegn på å dø ut.

I elvene dreper vi alt liv for å verne laksen.

Vi griper inn i naturens gang, artene får ikke utviklet seg videre.

Det er også en form for miljøforurensing.

Og når vi er over på miljø, så vil jeg heller ikke kalle det krise, men oppvåkning.

For det første må vi slutte å tro at vi i vårt lille land, kan berge hele verden.

Om hele Norge var ren som den hviteste snø, ville ikke verden vært renere.

Og med det sier jeg selvfølgelig ikke at det vi gjør, ikke betyr noe.

Jeg sier bare at vi må utenfor vår egen sandkasse for å se hva som skjer i verden rundt oss.

Det løser ikke noe at vi tror at bare vi er flinke, så løser alt seg.

For det første må vi slutte med bruk og kast mentaliteten.

Da blir det mindre søppel, mindre å resirkulere.

Slik det er i dag, fraskriver vi oss alt ansvar.

Vi kjører søpla vår med forurensende biler og båter til andre land.

Vi betaler de landene, som igjen sender det videre til andre land, mot en litt mindre sum.

De land som da tar imot, som Kina, har ikke kapasitet og det øses ut i elver og hav.

Hva betyr det hvis vi ser det store bildet?

Jo vi har bare flyttet forurensingen fra ene delen av kloden til den andre.

Vi tror vi er miljøvennlig men vi lurer oss selv trill rundt.

Vi forsøpler akkurat like mye, men vi ser ikke søpla vår som ligger i Kina.

Hva gjør vi da?

For det første må vi ta ansvar for vår eget søppel, ikke selge det for en billig penge for å kjøpe oss fri.

Alt brennbart materiale, kan skape energi.

For det andre må vi lære andre land hvordan de behandler sitt avfall.

Slik det er i dag, kastes avfall direkte fra husstandene ut i elver og hav.

Vi har selv sett dette på våre turer rundt om i verden.

Eksempelvis gjennom Kairo, en kanal gjennom byen, full av søppel.

Vi lærer bort det med prevensjon og hygiene ved håndvask.

Nå må vi også lære bort det med avfallsbehandling og resirkulasjon.

Tenk nå når befolkningsveksten øker og øker og også disse vil ha velstanden vi har.

Det må et apparat til for å håndtere dette.

Dette kan skape arbeidsplasser i alle land i verden.

Norge må se på u-lands bistanden sin nøye.

Det har vist seg at mye av disse pengene går til de rikeste i landet.

Det brukes ikke til å skape noe for den vanlige innbygger.

I mange land jobber arbeidere for slavelønn  med lange dager og med usunne arbeidsforhold som skader både helsen og miljøet.

Dette for at vi skal kunne kjøpe enda mer, enda billigere

Miljøgifter pøses ut i elver og hav.

Hva med å omdisponere midler til å presse myndigheter i disse folkerike landene, til å jobbe opp mot industrien.

Hva hvis Norge kunne gå i bresjen for et verdensomspennende arbeid for å bedre disse forholdene.

Hygiene, prevensjonsveiledning , avfallsbehandling

Og vi ser at verden nå aksjonerer og en endring er i gang.

Store selskaper, slik som cruiseindustrien ser på alle dine ledd, hva som kan gjøres.

I mange land oppfordres man til å redusere solkrembruken før man går i vannet.

Og når det gjelder produkter vi bruker for personlig hygiene, bør også forbruket ned.

Vi vasker, smører, farger, osv, kosmetikkindustrien selger som hakka møkk.

Allerede jobbes det med produktutvikling.

Vi må over til mer miljøvennlige produkter og emballasje.

Samtidig kan vi ikke legge ned alt over natten.

Det må skapes nye, bærekraftige arbeidsplasser.

Befolkningsveksten i verden er stor.

Velstanden øker i det som før var fattige land.

Vi ser økningen av turister fra andre land, som nå har mulighet til å reise.

Vi kan ikke lukke døra og øynene og tro at vi da løser alle verdensproblemer.

Miljøspørsmålet må vi alle ta på alvor og gjøre det vi kan.

Jeg er usikker på om resirkulering bestandig er det beste.

Jeg funderer på om det noen ganger koster miljøet mer med resirkulering enn å skape nytt.

Dieselbiler skulle alle ha, så ble de plutselig en uting før det nå viser seg at de er noe av det som forurenser minst.

Og er det så lurt at alt skal gå på strøm.

Vi demonstrerer jo allerede på utbygging av både vannkraft og vindkraft.

Vi selger strøm dyrt for å kjøpe strøm fra utlandet, som vi ikke vet hvor ren den er.

Igjen dette med å lukke øynene og tro at da er alt fint.

Vi må være villig til å ta vår del av utgiftene.

Vi vil ha høy lønn, et godt utviklet samfunn, alle goder,  men samtidig vil vi ha alt slik det bestandig har vært.

Vi vil ikke ha ubehag av noe slag, bare godene.

Det er bare det at uten utvikling, krasjer hele verden.

Da er det fint å lukke døren for verden og tro at vi gjør alt perfekt.

Sannheten er at ingen av oss er perfekt.

Og igjen gjør jeg oppmerksom på at dette er kun tanker jeg skriver ut av hodet.

Og i det hodet mitt, der er det mange rare tanker.

I dag