Jeg har vært på ferie.

14 dager i syden med varme og sol.

Shopping

Sjekk de råeste sportskuppene på Black Friday🔥

Og ingen andre verdens ting å ta hensyn til enn en selv.

Jeg var flink til å pushe meg selv til å gå turer.

Jeg trenger jo så sårt mer bevegelse og aktivitet.

Det er også deilig å komme hjem igjen.

Men hva kommer man hjem til.

Jo, selvfølgelig familien som man har savnet.

Et godt hjem å være i, trygghet og glede.

Men man finner også igjen noe annet.

Nemlig alle sine inngrodde negative tankemønstre.

Når man har vært mye uten energi som meg, så har man mange av dem.

Redd for å bli sliten, redd for å gjøre for mye, redd for ditt og redd for datt.

Det er som om man suger til seg alle “jeg greier ikke, jeg tør ikke” tankene på en gang.

Som om det er en trakt over døren som åpner seg etter at man har vært hjemme et døgn.

Etter at man er ferdig med det første salige “det er så deilig å være hjemme igjen”

Jeg føler at alle de negative tankene bare velter inn.

Det er nok her jeg har den alle største oppgaven i vinter.

Jeg må lage nye spor i hjernen min.

Hjernen er nå så fullpakket med alle “jeg greier ikke” tanker at jeg siger ned i en stol og sitter der.

Jeg tenker: Å hvor deilig det er å sitte sånn, jeg har det så godt som kan gjøre det.

Og det er det som er fellen.

Det er da det åpner seg enda en luke og jeg faller ned i et stort, mørkt hull av intetsigenhet.

Jeg lærer kroppen min at toppen av lykke, er å ikke gjøre noe.

Det er jo greit, hvis man er sliten og syk.

Jeg er ikke det lenger, jeg er på bedringens vei.

Jeg har trappet ned på stoffskiftemedisiner og er ikke dårligere form, heller bedre.

Jeg har trasket og gått motbakker i 14 dager.

Det er tankene mine som er slitne.

Det er innstillingen min som er så grenseløst feil.

Det er inngrodde tanker som har lagd brede veier i hodet mitt, fordi jeg da hadde behov for det.

Ja, jeg klandrer ikke meg selv, det var nødvendig med de hensynene.

Enda må jeg være forsiktig og ikke stresse.

Men jeg kan gjøre så mye mer enn jeg gjør til nå.

Jeg er ikke nødt til å sitte i en stol i flere timer før jeg begynner å gjøre noe.

Jeg er ikke nødt til å si så deilig det er å sitte sånn.

Jeg trenger ikke å si at jeg må passe meg så innmari for ikke å bli så sliten.

Jeg må velge andre tanker.

Det er en utfordring for den som har så mange tanker hele tiden.

Men sakte, men sikkert må man lage nye spor.

Man må legge merke til det man greier.

Det må være fokus.

Hver kveld se på hva man har gjort.

Velge andre ord.

Jeg liker å være aktiv, jeg liker å være i bevegelse.

For meg er Jeg greier, et uttrykk jeg må bruke mye mer.

Sakte, men sikkert må jeg bruke denne vinteren til å jobbe med tankene mine.

Jeg ser for meg hjernen min som en stor skog av negative tanker.

For å komme gjennom skogen, må jeg lage meg en sti.

Det eneste som kan hjelpe meg er de postive tankene, de med handlekraft.

Ved hjelp av de bevisste tankene, skal jeg lage meg en sti gjennom skogen.

Jeg skal se den for meg i hodet mitt.

Jeg liker å se den.

Når jeg ser for meg den positive stien gjennom skogen, hjelper det hjernen min å forstå.

Hjernen liker nemlig å jobbe med bilder.

Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg er aktiv, at jeg utfører ting, at jeg gjør masse av det jeg har lyst til å gjøre.

At jeg går tur, går på yoga, passer barnebarn, gjør husarbeid, skriver og jobber med bilder.

Skape gode, positive bilder i hodet.

Det greier jeg.

I dag