Jeg finner roen igjen
Ting faller på plass
Jeg følger hjertet
Stemmen inni meg leder meg
Av og til løper jeg løpsk
Det blir for mye for radaren min å observere
Jeg tar inn mer enn jeg kan bearbeide
Da blir det kaos i hodet
Det er storm der ute
Jeg virrer rundt i stormen
Jeg lar meg dytte rundt, finner ikke fotfestet
Jeg gir fra meg kraften min
Nærer meg på dramaet
Noe som blir for slitsomt
Lar det stjele energien min
Jeg raser rundt i et kaos
For så å falle sammen, når stormen stilles
Jeg glemmer å stenge av
Jeg suger til meg av det som ikke er mitt
Jeg greier ikke å stoppe
Jeg roper i frustrasjon
Kjære hode, gi meg fred
Så kommer freden tilbake
Jeg finner igjen kraften min
Jeg kan igjen handle etter den gode stemmen
Den som leder meg
Den som egentlig er meg
Den som jeg hører, bare når det er ro rundt meg
Nå er den her igjen
Takknemlig er jeg
I dag
Jeg tenker at det må være slitsomt å ta inn så mye hele tida. Håper du har litt fred og ro mellom “slagene”
Ja, blir det fred. De krangler vel fortsatt, de som liksom søker samarbeid og gode ord, men gang på gang, driter i hva folket har valgt og med null respekt, oppfører seg med splitt og hersk og egoisme
De som snakker om å rått true gjennom og presse frem sin mening, som de forresten er nesten alene om. Har ikke helt fred enda, kjenner jeg. Jeg er opprørt over egoismen som rår. frodith:
Storm kan virkelig være ødeleggende inne i hodet og i kroppen. Da må jeg ta på meg skoene og gå en tur opp til fjellet. Vanligvis roer det seg i løpet av de første kilometerne… Da kan en fungere igjen.::)
Ja, det er et fint virkemiddel
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: