Hver gang fasttelefonen ringer, så tror jeg det er mamma

Ja, jeg har faktisk fortsatt fasttelefon

På den ringte min mor og telefonselgerne

Nå er mamma gått over til evigheten igjen, så nå er det kun selgerne tilbake

Likevel tenker jeg når den ringer at det er henne

 

Ja, de som har fulgt meg denne uken, men ikke kjenner meg annet enn gjennom bloggen min, har kanskje forstått det

Forstått at min mor har gått over

Jeg var fast bestemt på at det skulle ikke stå på facebook

Jeg ville ikke ha kondolerer på hele siden min der

For meg føltes det ikke riktig

De som har ønsket det, har sendt meg en privat melding og det har vært fint

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne det i det hele tatt

Det er liksom bare mitt

Mitt private, så privat at det må bare få være i hjertet mitt

Ikke noe jeg trenger å dele med hele verden

 

 

Men nå blogger jeg fra hjertet

Jeg blogger til meg selv

Jeg er et følelsesmenneske

Jeg skriver som terapi, som hjelp til egenutvikling

Når jeg satte meg ned å skrive, da kom ordene snikende likevel

De listet seg innpå meg sammen med en tåre eller to

Hun klarte å lure seg innpå nesten alle innlegg jeg har hatt denne uken, unntatt den med svinekoteletter:)

Litt var hun der og, for mange av de rettene jeg har hatt i bloggen min, er fra henne

God hverdagsmat og hjemmebakte brød

 

 

Det er vel sånn livet er

Vi legger planer og tror vi vet alt

Vi tror at alt er greit og oppskriften har vi klar

Men av og til går det ikke helt som vi planlegger

Da er det litt viktig å gi seg over til det også

Ikke tviholde på vårt tidskjema og planlegging, men la seg bare lede med

Jeg er jo et følelsesmenneske, de ligger jo utenpå meg, både av den gode sorten og den såre sorten

Jeg gråter og ler om hverandre

Det er jo den jeg er som menneske

 

 

Så da sitter jeg her og skriver og tørker tårer

Trist men godt også

Godt at hun fikk slippe mer smerte, hun ønsket seg fred

Hun har nå fått freden hun ønsket seg

Vemodig at det er over

En ny epoke har begynt

Vi ser henne ikke mer med den røde solhatten og rullatoren sin i gatene

Vi hører henne ikke mer fortelle stolt om familien sin og hvor mange barneban og oldebarn hun har

En fargeklatt i bybildet er borte

Gått over i noe annet vi ikke helt vet hva det er

Annet at hun har fred nå

Det vet jeg for det så jeg  med egne øyne der jeg satt ved hennes side, men hennes hånd over min

 

I går fulgte vi  henne til graven

Det var en fin begravelse

Hun ønsket seg fred og det har hun fått nå

Mange er så redde for døden

Døden er ikke noe å være redd

Det er et fredelig sted

Som presten sa i kirken så har hun kommet hjem nå

Hjem til evigheten igjen

Det er de som sitter igjen som sliter

Det er de som bærer på savnet

Det er da man må fokusere på minnene, det man har hatt , ikke det man har mistet

Så hver gang fasttelefonen ringer, da tror jeg det er henne, mammaen min

I dag

Stå ikke ved min grav og gråt over meg.
Jeg er ikke der,jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser.
Jeg er solskinn over skogens åser.

Jeg er nysnøens milde kjærtegn.
Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk,
er jeg den raske, stigende flokk

Av stille fugl i sirkelflukt,
jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav,
vær ikke lei.
Jeg er ikke der,
jeg døde ei!

Mary Frye (1905-2004)

Norsk oversettelse av Espen Tangen