Rannveig Marit Mindresunde, Glemte minner
Leseeksemplar gitt av forfatteren i forbindelse med Ulestkonkurransen til Bookis
Forfatteren skriver:
Glemte minner er en historie som har ligget i meg i mange år.
Likevel tok det lang tid før jeg klarte å sette meg ned for å skrive
den. Noen ting måtte graves frem og bearbeides før jeg kunne
gå videre med det, samtaler måtte fi nne sted og historien ta
form. Det eneste jeg hele tiden har vært sikker på, er at jeg skulle
skrive den og føre den videre med vinden. Så en dag kom den
til meg, stille og rolig hvisket den meg i øret og sa at tiden var
inne. Jeg husker dagen da jeg bestemte meg, husker luktene og
lydene, hånden min som hvilte stille mot bakken jeg satt på, lukten
av sau, gress og sol. Bjørka, den store, tunge bjørka som jeg
alltid har hvilt hendene mot mens jeg har skuet utover fjorden
og fjellene. Med huset nedenfor som en evig majestet mot den
voldsomme utsikten. De gamle, krokete epletrærne som med
sine forsiktige epleblomster strakte seg mot den blå himmelen
over meg. Fortiden, nåtiden og fremtiden; sammen ble alt dette
til Glemte minner. En roman basert på en sann historie og faktiske
hendelser. En historie om bunnløs sorg og stille kjærlighet,
en historie som ikke ville bli glemt.
Deler av boka omhandler en av norgeshistoriens største rasulykker,
nemlig Lodalsulykkene i 1905 og 1936. Skildringene
er langt på vei identiske med det som faktisk hendte i dalen.
Likevel har jeg som forfatter tatt meg noen friheter. Dette gjelder
i hovedsak navn på personer og informasjon av personlig
karakter. Alle navn i boka er fiktive, med unntak av noen få personer
Jeg likte denne boken godt.
Jeg har vært i Loen flere ganger og tenker da på denne forferderlige rasulykken, eller rettere satt ulykkene som tok så mange liv i ei lita bygd.
Romanen er svært vakkert skrevet, en del av det på et litt gammelt språk som hørte med til tiden handlingen er lagt til.
Jeg håper Mindresunde skriver flere bøker for hun har ordene som beskriver slik at vi lesere blir fengslet og berørt.
Sitat:
Øyne kan fortelle en så mangt, så lenge man tør å møte blikket
bak. Se personen bak øynene som ser. Lese mellom linjene.
Gå lenger inn, møte den innerste tanken bak et smil som ikke
helt når frem. Det er der man fi nner sannheten. Den virkelige
sannheten, den vi ikke snakker om, den vi prøver å gjemme for
våre medmennesker. Jeg så den, den mørke sorgen bak smilet
hennes. Smilet som ikke nådde øynene.
Jeg har også bodd på Hotel Alexandra i Loen mange ganger og ikke visste jeg at hotellet var oppdøpt etter Alexandra, en dansk, britisk prinsesse.
1905, januar 15, første rasulykken.
31 år 8 mnd etterpå går det ett til, 13 sept 1936
134 liv i ei lita bygd
Sitat:
Hele tiden. Hele dagen, på ham. Under hver handling hun gjorde, lå tanken på ham. Når hun melket kyrne, hørte hun ham romstere i stallen. Den lune stemmen hans som godsnakket med hesten. Humringen til dyret som svarte
ham med lave lyder. Lyden av høyet som ble løftet over gulvet.
Frøene som falt stille gjennom luften og landet i en gyllen stripe
langsmed veggen, og som hun stille sopte bort mens kyrne så på
henne med blanke blikk. Lyden av vannet som traff bøtten ute i
gangen. Dåve som plystret mens han ventet på at vannet skulle
renne over kanten. Den stille forventningen i magen etter denne
lyden.
Hvis du får tak i denne perlen av en roman, er du heldig. Den berørte meg langt inn i hjertet og det falt både en og to tårer.
Romanen omhandler ikke kun ulykken, men hverdagsliv, følelser, sorg og glede og kjærlighet. Anbefales varmt.
En kald søndagskveld i januar 1905 springer en ung kvinne på lette bein over broen på Vassenden og videre opp mot Sæten. Hun stopper ikke ved broen som så mange kvelder tidligere. – Noen få minutter senere er broen borte og hennes barndoms dal forandret for alltid. Bygder er utslettet, og 61 mennesker har sluttet å puste. Borte, som en stille fugl over ravnsvart vann. 31 år senere, i 1936, går en pike over vrakrestene av det som for noen få timer siden var varme stuer fulle av stille kjærlighet og gode stunder. Det er ingenting igjen. Livet blir aldri det samme for Rakel, den unge kvinnen som fylte 22 år den dagen da ravnen på ny lot vingespissene berøre vannet. I 2009 finner en ny pike minner og spor fra livet i dalen, og biter fra hennes egen fortid faller sakte, men sikkert på plass. Hun vet ennå ikke at den største sorgen fremdeles venter på henne, en sorg som forandret en hel generasjon, og som tar henne med på en mørk reise tilbake i tid. Tilbake til en fortid som krysser grenser, selv etter døden. – Denne piken er bokens forfatter … “Glemte minner” er en sann fortelling om stille kjærlighet, dyp sorg og evig tilhørighet. En bok om det å ikke få leve, men likevel sette varige spor. De kunne ikke vite, jeg skjønner det. De kunne ikke vite at et menneske lenge etter deres tid skulle gråte gamle tårer … Betegnelse: Romanen er inspirert av de store rasulykkene i Lodalen i Sogn og Fjordane i 1905 og 1936. Vi møter tre unge kvinner som på forskjellig vis berøres av disse ulykkene.
