Vi er tilbake i Cadiz. Jeg synes dette er en av de fineste byene vi har vært i, i Spania. Det kommer derfor to billedinnlegg herfra. Mange bilder fra husfasader fordi jeg elsker disse husene. De aller fleste var vedlikeholdt fordi huseierne er pålagt av myndighene å holde husene ved like.
Jeg lager disse billedbrevene som en album med minner til oss selv, derfor mye bilder av det jeg liker.
Vi var med på en utflukt denne dagen. En spasertur med guide og det angrer jeg ikke på. Man får sett så mye mer sammen med en guide enn når man vandrer på måfa alene. Og som dere ser, er det ikke langt fra havna.
Vi starter ved denne fantastiske statuen. Hva tror dere det ville kostet å lage noe sånt i dag.
Baksiden på statuen var like imponerende som fremsiden.
Cadiz var en stor handelsby og disse husene er hus eid av kjøpmennene i byen.
Nederste etasjen var butikken, 2.etasje er kontorene, 3.etasje er boligen til kjøpmannen, 4.etasje er for de ansatte og så er det vakttårn på toppen som var bevoktet for å følge med hvilke skip som kom inn til byen, handelsskip eller fiendeskip.
Det ble brukt sand som materiale til bygging og man finner derfor skjell i veggene på husene.
Smale gater ja, fillern også, igjen hadde det vært trangt for meg og x3-en, i likhet med mange av de andre spanske byene vi har vært i.
Her er også mange av disse gamle trærne som jeg synes er bare så fine, se på de stammene.
Her er huset til en kjent spansk komponist, Manuel de Falla. Han døde i 1946. Jeg var mer fascinert av de elektriske installasjonene. Det er ikke mye elkontroll her.
Bybildet vrimler av motiver, hodet mitt virrer fra side til side av henrykkelse.
Byen har mange torg og jeg tror guiden sa at denne var den største. Her er det markedsboder.
Se hvor ren og pen husene er, aldeles fortryllende. Vi ble fortalt at ofte er det de fineste vinduene i de nederste etasjene for der bor herskapet og så blir det dårligere etterhvert oppover etasjene. På disse husene er det ikke så stor forskjell men man ser det godt på flere andre hus.
Hus nummer to fra venstre viser her tydelig at vinduene blir mindre, jo høyere opp du kommer.
Mens her er det flott også på toppen
Fantastisk flotte fasader overalt, nesten i alle gater. Det er tydelig at husene må være eid av rikfolk.
Flotte detaljer overalt, unntatt det elektriske, som er helt forferderlig. Tenk om det begynner å brenne her.
I morgen kommer et nytt bildebrev og det forbauser meg ikke om det kommer noen husfasader der også. For meg er det nesten som å gå på museum eller kunstutstilling.
Den gangen visste jeg at jeg ville prøve å slutte med medisin.
Likevel fikk jeg det ikke til, fastlegen min anbefalte meg å begynne på igjen.
Omdal sier at medisinene blir som et dop for kroppen min.
Jeg får et boost energimessig og føler meg friskere, men så skjer det noe, stress eller sykdom, og så faller kroppen sammen igjen.
Stoffskiftemedisinene stresser derfor hele kroppen min, stresshormoner og insulin, og øker blodsukkeret.
Siden kjertelen min faktisk har overlevd, skal vi igjen prøve å slutte med medisiner.
Akkurat slik jeg ønsket det for flere år siden.
Men nå skal det gjøres veldig sakte, så sakte at jeg lurer kroppen min.
Og nå skal det skje med en god lege som har greie på det.
Forrige gang var jeg så engstelig og det skapte stress i kroppen min.
Jeg var jo på vei til å greie det forrige gang også, men et grufullt gynekologbesøk, gav kroppen et stress-sjokk og det var nok til å ødelegge fremgangen.
Nå vet jeg mye mer og jeg skal være veldig forsiktig så jeg unngår stress i månedene fremover
Så da er jeg tilbake igjen med nye forsøk.
Humøret er fortsatt på topp heldigvis.
Han var veldig imponert over hvor fint jeg tok det.
Han sa at mange ville nok ha protestert iherdig og ikke trodd på han.
Men jeg gleder meg faktisk for endelig skjer det noe igjen.
Og nå skjer det noe som samsvarer med det kroppen hele tiden har prøvd å fortelle meg.
Og så får tiden vise, om vi går på trynet igjen.
Jeg synes selv jeg er både modig og innmari flink.
Jeg er stolt av meg selv jeg og jeg gir meg aldri.
Jørgen Jæger er en av Norges mest leste krimforfattere. Guden er bok nummer 10 med lensmann Ole Vik, selv om herr Vik ikke har hovedrollen i etterforsknigen i denne boken. Jeg likte komplottet i starten der de ansatte på lensmannskontoret blir sperret inne før skudd-dramaet begynner. Det er mye som foregår i boken og det liker jeg.
Dette er faktisk min første Jørgen Jæger bok, selv om det står 4 av de tidligere bøkene, i bokhylla og venter. Jeg var derfor veldig spent. Men jeg henger meg litt opp i detaljer, jeg er nå en gang en irriterende leser på den måten. Noe kan jeg sluke rått, om det er aldri så lite realistisk, mens andre ting irriterer meg, som Reka og hans datter. Det ble altfor urealistisk for meg, han kunne vært jobbet litt mer med. Det blir også litt rart at så mye skal foregå på et sted som akkurat er stort nok til å få bystatus liksom, for stort komplott til antall innbyggere, kanskje
Men for all del, det er mye som foregår. Litt av et komplott og hvem som står bak er ikke så lett å skjønne i og med at alle er i slekt eller bor sammen med alle. Man skal ha tunga beint i munnen.
Jæger er veldig populær som krimforfatter og det forstår jeg. Dette er en tradisjonell krim uten de blodige beskrivelsene og jeg vet mange etterspør nettopp dette. For meg blir det rett og slett ikke spennende nok, ikke driv, så jeg bare må ha neste side og neste side. Kanskje akkurat i begynnelsen og helt på slutten, da hele saken kommer til endes, er det litt spennende. Men etter å ha lest Dødsrytteren av Øystein Wiik, tidligere og nesten ikke klart å legge den fra meg, ble denne mye roligere. Men vi lesere er forskjellig og veldig mange foretrekker denne type krim så jeg forstår at Jørgen Jæger er populær og da er nok Guden en av de bøkene de må ha med seg nå i høst. Jeg kommer nok til å lese de som står i hylla også, fin å putte i feriekofferten de, for det er pocket. 🙂 For de som mangler Jægerbøker, tror jeg de fleste er kommet i pocketformat og det er fint. Lette å ta med seg og til en billig penge.
Hvis du vil lese om hvordan Jørgen Jæger skapte Ole Vik,kan du lese om det her. Her står det også litt om hvordan han arbeider.
Den 10. romanen om lensmann Ole Vik & co Det er fullt av folk på torget i Fjellberghavn når ordfører Janne Wold går på talerstolen fulgt av politistasjonssjef Marte Mellingen. Midt i folkemengden roper en skingrende stemme: «Allahu akbar!» etterfulgt av tre skudd. På scenen står ingen oppreist, og samtidig starter en serie med godt planlagte bankran. Det blir noen svært dramatiske døgn for politioverbetjent Cecilie Hopen der hun jakter på gjerningsmenn med begjær som vanskelig kan kontrolleres. I de mørkeste skygger trekker en anonym person i trådene. Han er Guden. Og Ole Vik? I denne romanen får han helt nye utfordringer privat. Dette er en kriminalroman med dramatiske hendelser og sarte menneskelige relasjoner. Guden er Jæger på sitt beste
Det forbauser meg derfor ikke om det blir en endring, så jeg havner på det kurset istedetfor.
Men det får vi se etterhvert hva som skjer.
Kanskje det storyteller er der, bare for å lokke meg avsted.
Det er nemlig sånn at hjertet gir oss gulrøtter å strekke oss etter, men det er ofte vi ikke skal helt frem til gulroten.
Den kan bare være drivkraften for å få oss fremover, så vil nye oppgaver dukke opp underveis.
Høsten etterpå forstod jeg at jeg skulle skrive til andre mennesker.
Jeg startet med noen frivillige så jeg fikk øve.
Nå er det flere og flere som ønsker seg Lillasjelord.
Det er et svært givende arbeid for jeg ser hvor dypt de ordene går.
De forløser smerte en bærer på.
Jeg fikk en fin melding fra noen som sa nettopp dette.
At de forstod ikke at ord en leser, kan forløse så mye.
Mange spør hvordan jeg gjør det, hvordan jeg kan vite.
Men det er jo nettopp det som er så rart.
Jeg vet jo ingenting.
Jeg får et navn og et bilde til et fremmed menneske og så legger jeg fingrene på tastaturet og skriver.
Og når jeg leser det etterpå, så står det egentlig ikke hva det dreier seg om.
Det rare er bare at den som leser det, vet hva det dreier seg om.
Og nå hvisker stemmen at nå er det mediumskap som står i fokus.
Oppgaver vil komme av seg selv uten at jeg forstår hvordan det skjer.
Men nå er jeg i full tillit til at det kommer det som er riktig for meg.
Jeg stresser ikke med det, jeg bare vet inni meg.
Men spennende er det og jeg gleder meg til å ta fatt.
Jeg håper også det innebærer å få mer ord kanalisert.
Når jeg tar ned de ordene er jeg i en sånn deilig energimodus.
Passe avslappet og ordene bare kommer av seg selv.
Ofte bruker jeg lydopptak på telefonen.
Jeg setter meg ned og mediterer og så når jeg føler ordene kommer, da sier jeg de høyt.
Siden jeg ble minnet på dette nå, forstår jeg at det blir en del av dette i vinter.
Det gleder jeg meg til, for de ordene som da kommer, føles ofte så sterke på meg.
Og nå kjenner jeg lengselen igjen.
Det er høst og tid for ny læring, hører jeg inni meg.
Og jeg forstår at det nå er mediumskap som står i pensum.
Jeg gleder meg til nye oppgaver og nye lærdom
I dag
ps. Og vil du vite mer om skolen, bare ta kontakt. Jeg svarer på spørsmål og vil gjerne at flere opplever det fantastiske med Arthur Findlay. Elever fra hele verden kommer dit. Og nei, jeg har ikke betaling for å si det 🙂
Så det går deg godt, Elen Egeland Å for en vidunderlig vakker bok om noe så sårt som en vond oppvekst.
Dette er en bok for de som føler det de leser. Hun får frem alle følelser i meg uten store ord. Enkelt forklart fra en liten pikes, Inas, hjerte og man kjenner følelsene hennes dypt inn i hjertet og sjelden er jeg blitt så rørt av en bok, uten de store hendelsene. Jeg føler det hun føler og jeg må innrømme at nettopp derfor kom det nok både en og to tårer. Hun skriver så vakkert. Jeg skal gi dere noen ord.
Sitat:
Den lille stuen var så full av møbler at man måtte sno seg mellom dem. På alle bord lå det heklede duker. Over sofaen, høyt oppe på veggen, var det et smalt, avlangt vindu med farget glass. Kveldssolen skinte inn av det og lyset i stuen ble gyllent. Sofaen og stolene var gamel og myke, de var til å synke ned i med bena oppunder seg, som hos mormor. Var det noen som ville deg noe mens du satt og leste, ble det sagt med stemmer som hørte til i et slikt rom. Alt som skjedde og ble sagt, kom fra mennesker som ville deg godt.
Jeg føler hvordan jeg krøller meg ned med boken min her i disse møblene, i dette rommet, trygg for omverdenen.
Så var det de setningene som rommet det som ikke var så godt å føle på:
Sitat:
Ina visste at nå var sommeren over. Det var lenge til neste sommer. Ida trodde ikke på neste sommer. Det å bli glad i noen var farlig. Mennesker blir borte. Men det var godt å ha noen å være glad i for en stund.
Sitat:
Det at hun og mor snakket sammen overskygget alt, det var det som betød noe. Hun savnet ikke gaten hjemme, vennene, for akkurat nå hadde hun alt hun ønsket seg, en mor å snakke med og som hun kunne ha det godt sammen med. Hun forandret på historier og hendelser, noen ble ganske ugjenkjennelige, slik måtte det være, mor måtte like dem.
Og så tar hun opp det som er så viktig. Det at vi prøver å være den ene i møte med våre medmennesker, den ene som ser og som bryr seg, som lytter og viser omsorg, for kanskje møter vi nettopp en som Ina, som er helt avhengig av innimellom å møte denne ene som ser henne og bryr seg om henne, som berger hele oppveksten hennes.
Sitat:
Disse stundene, som reparerte. Alle de rundt, som holdt henne fast, kanskje bare for en kort stund, fordi møtene var så tilfeldige. Alle de som skapte en streng inne i Ina som gjorde at hun stod oppreist. For hvert slikt møte ble strengen sterkere. Hun var i bevegelse, det var ingen stillestående nedbrytning, lik en forlatt bygning som sakte går til grunne og ender opp som en ruin.
Sitat:
Hvem var der for barna? Hvem var der noensinne for dem? Hvorfor var det inten som så? Fantes det ingen som hadde mot og innsikt til å bryte inn i hjem der sårene ikke syntes, der skrikene la gjemt bak smil, bak småbarns trass eller tibaketrekning
Til og med nå når jeg skriver fra boken, kjenner jeg følelsene fortsatt. Dette er nok en av de bøkene som jeg aldri glemmer. Takk for at jeg fikk lese den. Den er sponset av Forlagshuset i Vestfold. Jeg skulle ønsket meg enda 50 sider der forfatteren forteller mer om livet som voksen. Vi fikk et lite innblikk og det er Ina som voksen som forteller sin historie som barn, men jeg ville hatt enda mer om tiden når hun flyttet ut og tok fatt på voksenlivet. En bok jeg anbefaler sterkt og særlig til alle de som har med barn å gjøre.
Som det står utenpå boken “Et barn som blir krenket, slutter aldri å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv”
Så det går deg godt er en oppvekstroman. Den handler om tre søstre som vokser opp sammen med en mor med psykiske problemer. Det er tidvis en vond bok, men den er også rørende og vakker. Hvordan er livet for tre små barn, når de eneste de kan stole på er hverandre? Og den de elsker mest av alt, også er den mest ustabile og farlige?
Healingord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få skrevet “dine” ord, ta kontakt på Lillasjel, her eller på sms 9946 7178. Kr 400,- ,Forhåndsbetaling
I linken under forklarer jeg litt om disse healingordene.
Når man først sier ja til seg selv, til å følge hjertet, skjer det forunderlige ting
Det er som om hele verden rundt en, starter å endres
Som om omgivelsene forandrer seg
Man klør seg i hodet og forstår ikke hvorfor og hvordan
Men sånn er det, for energiene dine endres
Du tiltrekker deg andre mennesker og andre situasjoner
Du blir som en magnet som tar til deg mer av det ditt hjerte ønsker
Du er kommet nærmere deg selv, nærmere den du skal være
Men fortsatt holder du litt igjen
Det er ikke noe rart, for det må modnes
Men det er viktig for deg å være oppmerksom på nettopp dette
Bli ikke forundret om noen du har vært på kant med, plutselig blir smørblid
Eller om dører åpner seg som du ikke har sett er der
Flere dører på en gang til og med
Du står der forvirret og har plutselig flere valg, der du før følte du hadde en lukket dør
Det er merkelig, men sånn er loven om tiltrekning
Det er nytt for deg dette
Derfor åpner du opp og hører på stemmen til hjertet
Men så i neste omgang lukker du igjen døren
Det er fordi du er redd
Det henger en frykt i deg for gjentagelse
Du er engstelig for at du skal lede deg selv inn i samme fellen
Og du er redd for å åpne hjertet ditt for mye, i tilfelle du vil trå feil
Ting tar tid, la det bare modnes forsiktig
Anerkjenn at det skifter litt
Bruk ordene, skriv til deg selv, skriv ut det du føler
Gjerne hver dag, før du går til ro for natten eller når det er noe du undres over
Da vil du oppdage at du skriver ut stemmen i hjertet
Ordene vil falle ned foran deg og du vil riste på hodet i forundring
Du slipper å fundere, for svarene ramler ned
Det er da du forstår at nå har du et nærere forhold både til deg selv og dine hjelpere
Du vet at du har et helt team i ryggen
Du har bare ikke helt forstått hvordan du skal bruke de
Du har heller ikke forstått hvor mye du kan bruke de til
De sitter nemlig på ganske så mye kunnskap om ganske så mange emner
Så står du fast, spør dem og de vil lede deg inn på veien til svaret
Så vil du plutselig oppdage at svaret blir gitt deg foran nesen din
Akkurat der du stod fast, åpner mulighetene seg
Du vil elske dette og du vil hige etter mer
Og det lover vi deg, at jo nærmere du kommer din egen visdom, jo lettere blir det
Mer og mer vil legge seg til rette
Det kan være at du har hatt for stor fokus på at du skal en vei
Du har ikke helt skjønt at du må inn på noen sideveier i tillegg, for å plukke opp lærdom og informasjon
Der kan det være viktige menneskemøter du får bruk for senere
Tro ikke at de møter du har hatt i det siste, har vært tilfeldig
Det kan se tilfeldig ut en stund, men så plutselig viser det seg svært så nyttig
Undervurder aldri det som kommer i din vei, selv om det kan virke bagatellmessig
Skriv det bak øret eller enda bedre skriv det ned på papir, for en dag får du bruk for å bla frem nettopp de ordene
Du er så på riktig vei, kjære deg
Du er på vei til å ta ut mer av ditt store potensiale
Du har selv sett bare en liten del av alt du kan
Du har på en måte holdt deg selv tilbake
Du drømmer ikke stort nok, du er for redd for skuffelser
Stå trygt i kraften din, plant beina på jorda og stol på deg selv
Ikke la deg dupere av andre meninger, hverken kong Salomo eller Jørgen hattemaker
De kan nok ha greie på sitt fag, men du har greie på det som er riktig for deg
Og blir det feil, ja da blir det feil og så har du lært av det også
Det viktigste er at du nå lytter til deg selv, istedetfor å la deg dytte fremover av noen andre
Ikke ser du deg selv fullt ut heller
Ja, til dels ser du dine kvalifikasjoner, du ser ordene, at du har tak på de
Men ditt indre ser du ikke
Der er det en vakker blomstereng som for deg går i grånyanser
Du ser ikke din egen skjønnhet, dine farger, din varme og din utstråling
Ta deg et titt i speilet og smil til deg selv
Si ja, til at du nå vil se hele deg, ikke bare den praktiske, jeg fikser dette, og jeg gjør det helst selv, biten
Se sjelen din, se hvordan den danser og når den danser
Lær deg å kjenne når den danser av glede
Kanskje er det også på tide å tenke nytt når det gjelder kreativitet
Ta den ut på flere felt, gjerne med det som har med farger å gjøre
Ja, du er knyttet til blå, men det finnes flere farger der ute
La det synke inn i hjertet ditt, om det er noe annet du også skal til med, sånn i det små
Vi sier ikke at du skal kaste det du har og begi deg ut på totalt nye veier
Nei, bare se om du kan tilføre mer til det du allerede har
Så kan du senere føle på om noe skal bli annerledes
Det er merkelig hvor mange veier som åpner seg, når man bare tør å sette seg selv fri
Du pusser vingene dine nå, kjære, vakre deg og det er så fint å se
Nå vil du fly ut i verden og du vil utforske hvem du er og hva du kan
Husk at vi er med deg på ferden, bare en tanke unna
Be om at vi kommer nærmere deg, så vil du kjenne at vi er der
Det var våre ord til deg, du vakre sjel på jorden
For en fryd å se deg vokse
For en fryd å se at du lar sjelen din danse, at du tillater det
Du er så inderlig vakker, på alle plan og nå skal du blomstre
Du skal tillate blomstring
Akkurat det med tillatelse er viktig, for du må si ja inni deg hvis noe skal skje
Et høyt og tydelig ja til det du vil
Enten det er en bagatell du ønsker eller en stor drøm
Og husk at drømmen kan endres, mens du er på veien
Den kan være drivkraften som får deg avsted, ut på hjul, ut i verden
Vær åpen for hjertets stemme, så vil du føle om du likevel skal inn på et sidespor
På livets vei, vil du møte mange sideveier som er fine å gå
Man mister my,e hvis man hele tiden ser bare fremover
Takk for den du er og takk for det du har sagt ja til
Du er et svært vakkert menneske, snill og god og du stråler til de du møter
De kryper inntil deg for å få være i stråleglansen din
Husk på at når du innlemmer andre i din energi, vil de nyte godt av dine gode energier
Det takker vi deg for, dette er dine ord
Sangen over her, kom i det bestillingen ble gjort og da føler jeg at den skal være med. Ikke bestandig føler jeg det sånn, noen ganger vet jeg at det er til en annen, men sånn er det jeg jobber, alltid etter hva jeg føler er riktig. Denne gangen sendte jeg derfor denne sangen før ordene kom.
Av og til starter sanger jeg har liggende åpne, å spille av seg selv og det gjorde denne under her, derfor ville den være med.
Healingord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få skrevet “dine” ord, ta kontakt på Lillasjel, her eller på sms 9946 7178. Kr 400,- ,Forhåndsbetaling
I linken under forklarer jeg litt om disse healingordene.
Jeg har lest alle Samartins bøker unntatt denne. Og hun kommer med enda en nå i slutten av september, Skjønnhet og Aske. Jeg har kjøpt Los Peregrinos, men har den på utlån. Jeg følte derfor at den skulle leses nå med en gang før Skjønnhet og Aske. Jeg gadd ikke å vente på at jeg fikk den tilbake så jeg brukte Appen på Ipaden, eBokBib. Det er en app fra biblioteket der du registrerer deg med lånenummeret ditt og deretter kan du låne ebøker gratis og det gjør du hjemmefra. Noen få tastetrykk og jeg hadde Los Peregrinos tilgjengelig. Jeg liker best å ha bøkene i hånda, men av og til hvis jeg trenger en bok raskt eller mangler en i en serie, bruer jeg eBokBib. Det er helt fabelaktig, tusenvis av bøker tilgjengelig uten å måttte flytte seg ut av godstolen.
Los Peregrinos er tredje bok om Pelegrinoene og her får vi via en nærmest Tusen og en natt fortelling høre oppgave til historien til forfedrene til Jamilet, hovedpersonen i bøkene. Dette er ikke en av de bøkene av Samartin som har de alvorlige temaene, dette er en bok for underholding, fin å ha med på ferie. Men jeg liker Samartins bøker, både de mer alvorlige og disse eventyrlignende og synes det er fint hun favner begge deler. Jeg gir bort de fleste av mine bøker etter at jeg har lest de, men Samartins bøker er av de jeg ikke gir fra meg, de gjemmer jeg så jeg kan lese de om igjen. Det betyr at jeg er svært glad i disse bøkene, for det er ganske så mange jeg er glad i, men gir bort likevel.
Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om igjen de to første, Senor Peregrino og La Peregrina, for det er en fordel å huske historien til Jamilet før man leser Los Peregrinos, og jeg husker ikke alt, men det gikk fint likevel. Boken er underholdende den og spennende også.
Jamilet ligger på sykehus i Santiago de Compostela etter en dramatisk brann. Kvelden før ble hennes bestefar, Señor Peregrino, skutt. I sykeværelset forteller Rosa, bestemoren Jamilet så lenge har lett etter, legenden om Faridoon og Florica. Den mauriske prinsen Faridoon bortfører en spansk bondejente til palasset Alhambra fordi han mener hun er Den Blå Rosen og utvalgt til en helt spesiell oppgave. I Alhambra venter Zoraya, den onde kvinnen ingen kjenner opphavet til. Legenden forteller den avgjørende kamp mellom ondt og godt, gir det endelige svaret på hvorfor Jamilet bærer på det store fødselsmerke, og hva merket betyr. I denne romanen oppklares alle livsmysteriene til Jamilet.
For de som ikke er kjent med Samartins bøker, skal jeg skrive litt om dem
Senor Peregrino er den første og jeg likte den svært godt. Den er litt mystisk og spennende. Jeg kjenner det på meg at jeg må lese de om igjen. Jeg har glemt en del av handlingen men husker jeg likte den svært godt. Hun skriver så vakkert om livet og om mennesker og alt vi bærer på.
Jamilet er usedvanlig vakker, men under klærne skjuler hun et grotesk fødselsmerke. Med håp om å bli som alle andre flykter hun fra Mexico til USA. Hun får som jobb å ta seg av gamle Señor Peregrino, og når han forteller om sin pilegrimsvandring til Santiago de Compostella, forandres alt. Historien om Jamilet fortsetter i La Peregrina.
La Perigrina var veldig bra den også, men jeg husker det var noe merkelig på slutten jeg ikke helt forstod. Derfor er det vel enda et tegn på at jeg må prøve å få lest de om igjen nå etter at den tredje har kommet, men så var det alle de andre bøkene som også venter på å bli lest, så vi får se.
Peregrinoer? Er de vandrere som oss? spurte jeg håpefullt.
Jamilet vil vite sannheten om Señor Peregrinos store kjærlighet, den mystiske, spanske kvinnen Rosa. I nåtid får vi fortellingen om hvordan unike vennskapsbånd strekkes når jakten på identitet og familie virvler opp en gjemt fortid.
Parallellhistorien foregår mange år tidligere i Spania, der Rosa forteller om hvordan hun måtte flykte fra sin landsby, hvor man mente hun bar djevelens merke. Rosa slår seg sammen med sigøynere som dyrker hennes overnaturlige evner.
Men Rosa får et kall; for å forandre sitt liv må hun gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela.
Men Cecilia Samartin har også skrevet bøker med mer alvorlige temaer. Hun har gitt ut blant annet to fra hjemlandet Cuba. Dôna Maria Og Drømmehjerte. Hadde jeg ikke vært Samartinfan før, ble jeg det ihvertfall etter å ha lest Drømmehjerte. Nydelig skrevet.
Tekst og bilde hentet fra Bokklubben
Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne. En dramatisk og vakker roman om håp, håpløshet og evig vennskap.
Dôna Maria kom flere år senere og tok særlig for seg alle de uskyldige som ble holdt fenglset på Cuba.
Ikke siden romanen DRØMMEHJERTE har Cecilia Samartin skrevet om Cuba. Men etter ti år har hun på ny klart å skape en hjertevakker fortelling fra hjemlandet hun så sårt savner. Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto, skal vende tilbake fra utlandet. Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen “Las Damas de Blanco”, “Kvinner i hvitt”, er født. I DOÑA MARIA briljerer Samartin med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.
Salvodarena er også en fin bok fra Samartin.
Som ung jente flykter Ana fra et krigsherjet El Salvador til et kloster i USA. Motvillig må hun siden forlate nonnenes fellesskap for å bli sendt til et rikmannshjem i California der hun skal passe familiens barn. På tross av sine egne følelsesmessige sår, er Ana i stand til å gi omtanke og lindring, og til slutt finner hun kjærligheten der hun minst ventet det.
Til slutt en av mine favorittbøker av henne. Jeg husker jeg var veldig rørt av lille Mofongo. Samaritin skriver fra hjertet og det er så mye kjærlighet i det hun skriver, det er så hjertevarmt. Her kjærligheten mellom bestemor og Mofongo. Han må stå og se på at de andre guttene leker for han har en hjertefeil og kan ikke være med. Hun har også gitt ut en kokebok med oppskriftene som bestemor lagde og jeg har tenkt å skaffe meg den, men enda ikke kommet så langt.
“Det er magi vi skaper, ikke sant, abuela?” “Nå ja, det er avgjort en måte å se det på,” svarte hun tankefullt. “Eller kanskje det er magien som skaper oss.” Sebastian drømmer om å være som de andre gutta, å kunne løpe som en vind over fotballbanen. Men en hjertefeil gjør at han må stå på sidelinjen. Sebastian finner sin arena på kjøkkenet hos abuela Lola, og sammen tilbereder de eksotiske retter som fører en splittet familie sammen. Mofongo er Samartin-magi på sitt beste. Dette er en fortelling om å danse med døden, om hvordan små seire bygger vakre liv, om kjærlighet og lengsel gjennom generasjoner og hjerter som brister på så mange måter. Mofongo viser at skillet mellom glede og sorg ikke er skjørt, men usynlig.
Vi ser Catalinaflyene i luften og forstår at det må være skogbranner et sted i Middelhavsområdet.
Disse flyene har vanntanker som fylles ved at de flyr helt nede i sjøen mens tankene fylles.
Innseilingen til Malaga var flott.
Som det vises på bildene er Malaga en av de havnene hvor man kan rusle til badestranden eller inn til byen på noen få minutter
Vi liker å gå oss en tur og på veien ser jeg plutselig en gummibåt, full av mennesker.
Det der så nå helt forferdelig ut, tenker jeg. Jeg får straks en assosiasjon til båtflyktinger. Tenk å dra avgårde små og store i disse små båtene.
Aha. Så ser jeg denne vakre damen stå og synge Ave Maria mens hun blir filmet. Jeg legger jo sammen to og to og tenker at her filmes det ett eller annet som har med båtflyktinger å gjøre, siden den overfylte båten vil vises i bakgrunnen. Det var også sikkerhetsbåter rundt gummibåten, så de var nok påpasset.
En fantastisk strandpromenade langs havnen. Kunstverk og små parker og lerreter som beskytter mot den stekende solen.
Butikkene ligger på rekke og rad langs promenaden. Her vet de å legge til rette for turisme
Når vi ser oss tilbake, ser vi hjem. Der ligger Independence og venter på oss til vi vil tilbake.
Se på den flotte promenaden.
En liten park som var nesten som et lite kunstverk.
Da er det bare å rusle over gaten så er vi midt i sentrum.
Det er ikke akkurat minimalisme som preger de gamle byggene i Italia. Jeg synes de er vakre.
Men igjen er jeg glad for at jeg har x3en hjemme, for det hadde nok blitt litt trangt for meg dette.
Se på den handlegaten da. Det er bare helt fantastisk. gågate, flisbelagt og beskyttet for solen.
Og de vakre husfasadene, sukk. Det er så mange fine spanske byer. Bor du i Malage er det også mange fantastiske turer å ta et stykke fra byen. Nydelig landskap.
Vel, spansken er ikke helt som den bør være. Jeg trodde jeg bestilte ost og skinke og stekte reker, men det var visst litt mer enn som så. Masseprodusert og ikke all verden. Men første gang jeg prøvde sprøstekte sardiner og de var faktisk gode. Det var mye godt her også, men ble litt vel mye forskjellig.
En apertif før middag med utsikt til Malaga, er ikke å forakte. Mettet av sol og varme, etter både bytur og solseng, kryper vi innendørs.
Vi vinker farvel til Malaga for denne gang.
Link til innlegget da vi var i Malaga med Anthem of the Seas og besøkte grottene i Nerja og Balcon de Europa