Så det går deg godt, Elen Egeland Å for en vidunderlig vakker bok om noe så sårt som en vond oppvekst.
Dette er en bok for de som føler det de leser. Hun får frem alle følelser i meg uten store ord. Enkelt forklart fra en liten pikes, Inas, hjerte og man kjenner følelsene hennes dypt inn i hjertet og sjelden er jeg blitt så rørt av en bok, uten de store hendelsene. Jeg føler det hun føler og jeg må innrømme at nettopp derfor kom det nok både en og to tårer. Hun skriver så vakkert. Jeg skal gi dere noen ord.
Sitat:
Den lille stuen var så full av møbler at man måtte sno seg mellom dem. På alle bord lå det heklede duker. Over sofaen, høyt oppe på veggen, var det et smalt, avlangt vindu med farget glass. Kveldssolen skinte inn av det og lyset i stuen ble gyllent. Sofaen og stolene var gamel og myke, de var til å synke ned i med bena oppunder seg, som hos mormor. Var det noen som ville deg noe mens du satt og leste, ble det sagt med stemmer som hørte til i et slikt rom. Alt som skjedde og ble sagt, kom fra mennesker som ville deg godt.
Jeg føler hvordan jeg krøller meg ned med boken min her i disse møblene, i dette rommet, trygg for omverdenen.
Så var det de setningene som rommet det som ikke var så godt å føle på:
Sitat:
Ina visste at nå var sommeren over. Det var lenge til neste sommer. Ida trodde ikke på neste sommer. Det å bli glad i noen var farlig. Mennesker blir borte. Men det var godt å ha noen å være glad i for en stund.
Sitat:
Det at hun og mor snakket sammen overskygget alt, det var det som betød noe. Hun savnet ikke gaten hjemme, vennene, for akkurat nå hadde hun alt hun ønsket seg, en mor å snakke med og som hun kunne ha det godt sammen med. Hun forandret på historier og hendelser, noen ble ganske ugjenkjennelige, slik måtte det være, mor måtte like dem.
Og så tar hun opp det som er så viktig. Det at vi prøver å være den ene i møte med våre medmennesker, den ene som ser og som bryr seg, som lytter og viser omsorg, for kanskje møter vi nettopp en som Ina, som er helt avhengig av innimellom å møte denne ene som ser henne og bryr seg om henne, som berger hele oppveksten hennes.
Sitat:
Disse stundene, som reparerte. Alle de rundt, som holdt henne fast, kanskje bare for en kort stund, fordi møtene var så tilfeldige. Alle de som skapte en streng inne i Ina som gjorde at hun stod oppreist. For hvert slikt møte ble strengen sterkere. Hun var i bevegelse, det var ingen stillestående nedbrytning, lik en forlatt bygning som sakte går til grunne og ender opp som en ruin.
Sitat:
Hvem var der for barna? Hvem var der noensinne for dem? Hvorfor var det inten som så? Fantes det ingen som hadde mot og innsikt til å bryte inn i hjem der sårene ikke syntes, der skrikene la gjemt bak smil, bak småbarns trass eller tibaketrekning
Til og med nå når jeg skriver fra boken, kjenner jeg følelsene fortsatt. Dette er nok en av de bøkene som jeg aldri glemmer. Takk for at jeg fikk lese den. Den er sponset av Forlagshuset i Vestfold. Jeg skulle ønsket meg enda 50 sider der forfatteren forteller mer om livet som voksen. Vi fikk et lite innblikk og det er Ina som voksen som forteller sin historie som barn, men jeg ville hatt enda mer om tiden når hun flyttet ut og tok fatt på voksenlivet. En bok jeg anbefaler sterkt og særlig til alle de som har med barn å gjøre.
Som det står utenpå boken “Et barn som blir krenket, slutter aldri å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv”
Tekst og bilde hentet fra
http://forlagshusetivestfold.no/home
Så det går deg godt er en oppvekstroman. Den handler om tre søstre som vokser opp sammen med en mor med psykiske problemer. Det er tidvis en vond bok, men den er også rørende og vakker. Hvordan er livet for tre små barn, når de eneste de kan stole på er hverandre? Og den de elsker mest av alt, også er den mest ustabile og farlige?
