Jeg ønsket meg denne boken, men når jeg hadde den i hendene, hadde jeg litt motstand i meg. Det var som jeg ikke hadde lyst til å begynne, som om det var noe trist som ventet. Og i starten følte jeg at det var veldig trist og jeg tenkte kan jeg lese dett? Det var trist og samtidig kom jeg ikke helt under huden på hovedpersonene. Men jeg fortsette å lese, for jeg visste inni meg at denne boken skulle jeg lese og så riktig det ble.
Jeg tror dette er den beste boken jeg noengang har lest om rasediskriminering. Og jeg forstår hvorfor jeg intuitivt hadde motstand. Dette er ikke en bok fra slavetiden, fra historier fra gamle dager, dette er en bok om meg og deg i dag og jeg føler meg truffet. Jeg føler meg vrengt og vridd på av frustrasjon over å måtte innsi at jeg som trodde jeg var så fordomsfri, slett ikke er det i valg jeg tar og tanker jeg tenker.
Picoult gir oss et innblikk i rasisme, ja vi får høre om den harde kalde, kyniske rasismen men den er så lett å ta avstand fra. Men det er hverdagsrasismen som smaker vondt i munnen min, den vi fleste liker å tro vi ikke har.
En fantastisk historie om et svært aktuelt tema og med helt nye vinklinger. Det er ikke mange bøker som blir satt i hylla hos bokelskere.no, som mine favorittbøker, men der havner Det store i det lille av Jodi Picoult.
Jeg kjøpte en annen roman av henne, Historiefortelleren og jeg gleder meg til å ta fatt på den. Hun har også gitt ut på norsk, Hjertets valg, Nitten minutter, Åstedet og Ensom ulv og gjett hvilken bokhylle de skal få ta bolig i.
Sitat:
Det går opp for meg at hun ikke vil jeg skal tro at hun er en sånn mor som gir barnet sitt hurtigmat til frokost, omtrent på samme måte som jeg ikke vil at hun skal tro at jeg er en som ville ha jobbet her, hvis jeg hadde hatt andre muligheter. Det går opp for meg at vi helst ikke ville være noe vi egentlig ikke er, noen av oss.
Sitat:
Jeg forteller at det ikke fins noe mer egoistisk enn å pørve å få andre til å være enig med en, bare fordi de ikke tenker som en selv. Det betyr jo ikke at det ikke bør respekteres bare fordi det er annerledes
Bokens tittel, Det store i det lille er hentet fra sitatet av Martin Luther King:
Hvis jeg ikke kan gjøre store ting, kan jeg gjøre små ting på en bra måte.
Bilde og teksten under bildet er hentet fra Cappelen Damm sine sider og de har også sponset boken:
Kjærligheten som binder oss sammen er sterkere enn de forskjellene som skiller oss.
Når en nyfødt baby dør etter en rutineoperasjon på sykehuset, er det ingen tvil om hvem som vil bli stilt til ansvar: sykepleieren som hadde forbud fra babyens far om å ha noe som helst med barnet å gjøre.
Det sykepleieren, forsvareren hennes og barnets far ikke vet, er at dette dødsfallet kommer til å forandre livet deres for alltid, på godt og vondt.
Det store i det lille er en roman om fordommer og makt, om hva som skiller oss og binder oss sammen. Den åpner øynene dine.
Andre har bare en liten trillekoffert med på reisen
Reisen starter når vi blir født
Vi kommer til verden naken og ganske hjelpesløs
Vi starter på en reise vi ikke aner omfanget av
Noen begynner straks å putte ting oppi ryggsekken sin
Andre springer avgårde lekende lett og kan hoppe og danse av glede
Vi har hver vår vei
Hver og en av oss har en rute vi skal følge
Det er mer som et rebusløp
Vi får ikke utdelt kart eller kompass eller gps
Vi får noen tegn og noen hjelpemidler og må finne ut hvor stien går hen
Noen har innebygd kompass
Det virker som om de har den fine asfalterte motorveien
Kanskje en og annen telehiv men ikke mer enn at det går lett og greit
Andre har en smalere sti full av hindringer
Noen ganger kan dissse hindringene bli så store at man har vansker med å komme forbi dem
Kanskje de til og med blir stående fast
De står på stedet hvil
Når vi går på veien gjennom livet møter vi andre som er på samme reisen
Ja, ikke samme reisen som oss, de er jo på sin reise og vi på vår
Men vi møtes
Hei, sier vi, her er jeg, hvem er du
Slik møtes vi
Noen går sammen med oss resten av turen gjennom livet
Vi går med armene rundt hverandre og er glade i hverandre
Noen kommer innom og hilser på, går et stykke sammen med deg, og så mister dere hverandre av syne igjen
Eller kanskje dere går hver deres vei og tar farvel
Kanskje du og møter noen du ikke er så glad i å gå sammen med
Du må kanskje likevel trå opp noen tunge bakker sammen med dem, for dere er avhengig av hverandre for å komme dere over den kneika
Kanskje dere bestemmer dere for å gå videre en stund til sammen
Kanskje dere til og med lærer dere å være venner
Eller skiller dere lag og håper å slippe å se hverandre igjen
Sånn er livet på veien
Veien som er livet
Vi er medmennesker
På samme vei, men likevel hver vår vei
Vi møtes i noen veikryss
Sånn må det være
Vi kan ikke gå veien alene
Vi må være der for hverandre
Vi har hver vår styrke og vi må utveksle erfaringer
Hadde det ikke vært for at du og jeg møttes hadde vi kanskje ikke kommet videre noen av oss
Kanskje vi hadde stått fast
Jeg vil derfor takke deg for av vi møttes
Jeg vil takke alle jeg har møtt på min vei
Noen har jeg med meg på reisen videre
Hvor lenge de blir med meg, nei det kan jeg ikke vite
Vi kjenner bare dagen i dag
Jeg er takknemlig
Takknemlig for alle jeg har møtt
Vi lærer av hverandre
På en eller annen måte lærer vi av alle turkamerater, både de vi er glade er der, de vi sørger over å ha mistet eller de vi ser oss nødt til å velge bort for å komme videre med vår vei
Jeg har i flere år innbilt meg at jeg har hatt sånn noenlunde kontroll på krimforfattere i Norge, men du verden hvor feil jeg har tatt. Det er jo mange som har gitt ut mange bøker og jeg har ikke hørt om de. En av disse er Lene Lauritsen Kjølner.
Hun har tidligere gitt ut fire bøker om privatdetektiv Olivia Henriksen og jeg lover at før eller siden skal alle leses av meg.
Hun skriver krim, men en humoristisk en, selv om det kanskje er rart å skrive humoristisk når noen er død. Men det er jo ikke drapet som er humoristisk , det er privatdetektiv Olivia Henriksen. Jeg som før ikke har likt humoristiske bøker finner nå ene perlen etter den andre. Jeg måhumrer meg gjennom boken mens jeg spekulerer på hva som har skjedd og ikke greide jeg å finne ut hvem morderen var heller.
Anbefales på det varmeste til alle som liker lettlest krim-mysterier uten blodige detaljer men med mye humring og fliring.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Juritzen forlag og de har også sponset boken.
I de beste sirkler
Lene Lauritsen Kjølner
Privatdetektiv Olivia Henriksen har fått i oppdrag å løse et helt spesielt mysterium: Hvem lager kornsirkler i åkeren til Erling og Vigdis Svingen? På sin nattlige spaning finner Olivia ikke bare en kornsirkel, men også en død mann. Olivias jobb er å etterforske kornsirkelen, men hun klarer selvsagt ikke å holde seg unna drapssaken. Mannen som ble drept, hadde mange fiender, så Olivia må spane blant lokalpolitikere, miljøvernere, fallskjermhoppere og UFOmenigheten i sin jakt på morderen. En spennende krim der bloddrypp er erstattet med boblende Prosecco.
Jeg har hatt smerter nå i 14 dager etter å ha trukket en visdomsjeksel. Jeg spurte derfor om healing i en av gruppene jeg er i. Dette er et av svarene jeg fikk. Jeg handler bestandig etter hjertet og i det jeg leste meldingen var jeg i ferd med å skrive ned noe som jeg hadde blitt vist i løpet av uken. Jeg skrev derfor ned det jeg tenkte på som svar til henne som sendte healingen og vi hadde en fin prat.
Når jeg skriver blitt vist, mener jeg at det plutselig dukker opp bilder eller setninger i hodet mitt, mens jeg holder på med noe annet.
Sender deg healing nå. Energiene er kalde og ber meg si at du skal si det du har på hjertet så slipper det. Vet ikke om det resonnerer med deg, men det kom frem når jeg sender deg energimasse god bedring
Tusen takk Jeg hadde en selsom opplevelse i natt som kan ha noe med det du sier å gjøre. Jeg så plutselig meg selv som barn med tannpine og jeg forstod at smerten, er smerten over det jeg opplevde som barn som jeg nå må la gå. Jeg har et minne fra da jeg satt på en utedo vi hadde og det var bursdagen min, det slår meg akkurat nå at det er 20.09, som jo blir 11 og i dag er 11. dagen med smerter. Jeg hadde fått kongen av danmark drops og tygde drops og gråt fordi jeg hadde tannverk. Skuffelsen var så stor for jeg hadde fått noe godt, noe jeg slett ikke fikk ofte og så gjorde det bare vondt. Smerten ble på en måte symbolsk. Jeg ble nok ikke sett som jeg ønsket, når jeg var barn, jeg var så annerledes, krevde så stor plass og de hadde ikke tid eller forståelse for det. Jeg var også mye syk. Sommeren før jeg fylte 12, døde min far etter en ukes sykeleie og hele min tilværelse ble snudd opp ned, flytting, ny skole, osv. Jeg fikk også en minne for en ukes tid siden, fra da jeg var 13, som jeg hadde glemt av. Jeg måttte ligge 5 uker på sykehus, for jeg hadde brukket lårbeinet. Det er klart at det måtte være traumatisk, selv om jeg ikke husker det sånn. Jeg kjenner det berører meg, når jeg skriver om disse tingene så det er nok minner kroppen bærer på som er på vei ut.
Etter at jeg hadde skrevet disse ordene og gikk tilbake til facebook fikk jeg denne overskriften midti fleisen.
I would like to help you all remember the ancient art of letting go
Jeg er et følelsesmenneske som kjenner alt så sterkt.
Derfor bærer jeg også med meg de vonde opplevelsene så lenge.
Det må ikke være bare de store tingene.
Det kan også være de gangene man føler seg sveket.
Dette er ting man må bearbeide og komme styrket ut av.
Man trenger ikke gjenoppleve disse tingene, bare la de gå.
De vil jo ikke forsvinne, men ved å anerkjenne de, endres energiene og de vil ikke være vonde å bære lenger.
Jeg tar meg en liten prat med den lille piken jeg er inni meg og lar henne slippe taket i disse opplevelsene.
Samtidig må man ikke gå rundt og forvente at man har ting som skal bearbeides.
Da vil man få stadig mer.
Ikke kan jeg heller påstå at dette har noe sammenheng.
Det kan være at jeg skaper den sammenhengen i eget hode.
Vi er nemlig mestre til det vi mennesker.
Vi tolker og lager vår egen sannhet.
Fysisk går det ganske bra, så det betyr at nedtrappingen av stoffskiftemedisiner kan se ut til å gå bra, selv om jeg er litt redd dette skal ødelegge de prosessene, så føler jeg at det går bra. Jeg er snart ned på halve dosen nå i forhold til i høst, jeg tar det veldig med ro, trapper ned sakte. Men alt tyder på at mitt eget stoffskifte stiger og at jeg dermed får mer gode prosesser i gang, blant annet stressmestring. Noe jeg har hatt bruk for i og med at smertene har vært intense natt og dag såpass lenge.
Dette ble en litt annerledes skrevet blogg fra meg.
Mange mener at det finnes et mørke der ute i universet som styrer oss.
For meg blir det helt feil.
Slik ser jeg på det:
Vi er født til jorden med fri vilje.
Denne viljen har gitt menneskene et ønske om makt over andre.
Denne makten er blitt brukt siden det kom mennesker på jorden.
Frykt er maktens verktøy.
Man bruker frykt for å true og tukte.
Ønsket om makt har ført til mye ondskap.
I alle tider har det vært utallige kriger.
Massedrap, vold, underkuelse, ondskap og mye smerte.
Alt dette legger igjen energier.
Disse energiene brer seg rundt vår klode, som en mørk sky.
Vi mennesker føler disse energiene og lar oss påvirke.
Noen er mer åpne enn andre og tar inn mer.
Så går vi inn i de energiene som passer vårt livsmønster.
Og vi tror det har noe med oss selv å gjøre.
Men etter min mening, har det ikke det, for vi har fri vilje.
Vi kan hele tiden velge det gode og det lyse.
Vi kan derfor rense bort det som er mørkt rundt oss.
Vi kan selv jobbe med våre frykter for at disse skal forsvinne.
Vi kan rense de energiene som trekker oss ned.
Jeg tror ikke på klebeånder.
Jeg tror ikke at når man er ånd, kan man henge igjen.
Jeg tror det er energiene fra det mennesket ånden var, som henger igjen.
Den kan vi gå inn i og den kan gjøre noe med oss, fordi vi lar oss påvirke av den.
Men ber vi ånden om hjelp, kan denne komme og hjelpe oss å rense.
Ånder er ikke onde, ondskapen den er på jorden og den setter spor etter seg.
Tenk på all ondskapen som har vært på jorden.
Man meiet ned hele byer, voldtok og drap og lemlestet.
Over hele verden har dette pågått og det pågår enda.
Man kan gå inn i et rom der noen har kranglet og kjenne på at energiene der ikke er gode.
Ja, da sier det seg selv hvordan energiene er etter all ondskapen.
Og ikke bare det, men vi arver også våre forfedres historie.
Vi kan lett gå inn i deres traumer og energier også.
For meg er det en selvfølge at dette vil påvirke mange negativt.
Når vi så står overfor noe vi ønsker og vi føler vi blir stoppet.
Da kan vi velge hva vi skal tro.
Blir vi stoppet fordi noen ikke vil at vi skal gjøre dette.
Ja, det kan være sannsynlig for meg.
Men hvem vil da stoppe meg og hvorfor.
Jeg opplever ofte å bli stoppet i det jeg skal sende et bilde eller en sang når jeg skriver Lillasjelord.
Jeg prøver flere ganger og det går ikke.
Så plukker jeg ut en ny og den går rett gjennom og da vet jeg at jeg prøvde å sende en som ikke var riktig.
Jeg fikk hjelp.
Men jeg kunne sagt at det var det mørke som stoppet meg i å gjøre det rette.
Det er bare at jeg ikke tror på det, så det ville ikke falt meg inn.
Ofte blir man stoppet i det man skal gjøre noe, for tiden er ikke inne.
Vi mennesker er opptatt av tid, men universet er ikke det.
Tidsbegrepet tilhører menneskene, ikke universet eller kilden eller Gud eller hva man måtte kalle det.
Alt skjer til akkurat riktig tidspunkt.
Ofte ser jeg meg tilbake og tenker at aha, var det derfor det ikke ble sånn akkurat da.
Tiden var ikke inne for det enda.
Nå for tiden sliter jeg med smerter etter å ha trukket en visdomsjeksel.
Stanhaftige, intense smerter, natt og dag, som gjør at jeg må ta livet med ro.
Ja, da kan jeg si at det har satt seg en demon i tanna mi for å hindre meg å gjøre lysarbeid.
Det mørke vil stoppe utviklingen min og holde meg tilbake.
Eller jeg kan si at det lyse hjelper meg å frigi smerte som har sittet i meg fra barnsben.
Det har kommet flere bilder til meg fra opplevelser jeg hadde som barn.
Jeg har kunne gi slipp på disse for å sette meg selv enda mer fri.
Eller jeg kan si at smerter etter å ha trekt en vidomsjeksel ned i munnen, er helt vanlig.
Det er noe veldig mange mennesker opplever uten noen spesiell grunn.
Jeg har fri vilje, jeg kan velge hva jeg skal tro på.
Slik kan vi velge hvordan vi vil se på ting.
Vi kan være påvirket av vår oppvekst i vår tankegang.
Gamle inngrodde fryktmønster som styrer oss.
For meg har det derfor vært viktig å se innover i meg selv.
Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør.
I perioder får jeg opp episoder som jeg har glemt, som jeg da kan si at jeg velger å la gå nå.
Sakte, men sikkert er jeg blitt tryggere og friere og mer meg selv.
Det vil være tunge perioder og det vil være lettere perioder.
Store hendelser i verden, påvirker oss lett.
Da må vi være obs og forstå dette så vi ikke tror det har med oss selv å gjøre.
Jeg har fått flere eksempler de to siste årene på hvordan folk kan påvirkes av energier.
Mennesker som går inn i de energiene og hører stemmer i hodet og blir aggresiv.
De går inn i energiene etter det som har vært før, men også etter mennesker som er levende.
Da kan det være lett å tro at det er demon eller en ond ånd.
Men i og med at jeg ikke tror på det, graver jeg videre til jeg finner svarene.
Og svaret ligger i energiene, i sporene vi legger igjen etter oss, både som levende og død.
Så for meg er svaret enkelt, jeg går for lyset.
Jeg går for kjærligheten og omsorgen og det som godt er.
Det høyner frekvensen min og gjør at jeg får det bedre.
Da kan jeg jobbe med de tunge energiene folk sliter med og få hjelp til å rense de.
Hvis alle ville jobbe med lyset, kunne de tunge energiene løse seg raskere opp.
Men mange er fortsatt opptatt av det som tungt er, og da får det enda mer fokus og blir tyngre.
Det vil ikke løfte noen i frekvens.
Det tenker jeg om lys og mørke
I dag
Ps. Mens jeg snakket med en venninne om dette emnet, spurte hun om jeg visste hva hakkespetten stod for, for hun hadde sett så mange rundt seg i det siste. Jeg googlet hakkespett og kraftdyr og fikk opp denne linken: Slik jobber det gode …..tror jeg, gir oss svarene.
Hakkespetten har ett nebb som er som et spett og kan lage seg hull, åpninger hvor den måtte ønske. Den viser oss at vi har denne kraften til å lage hull i vårt eget fastgrodde mønster. Den hjelper oss å åpne opp inn til vårt eget mørke i oss selv.
Hakkespetten viser oss at vi kan nå inn til oss selv med å forene den øvre og nedre verden. Hakkespetten viser at vi må be om hjelp fra andre rundt oss. Og at vi tar i bruk energien våres for å trenge igjennom mørket i oss selv.
Dette er en krim der handlingen er lagt til Bø i Telemark. Dette var en spennende bok om et aktuelt tema i disse dager, høyreekstremisme og asylsøkere. Her er ingen makabre blodige detaljer for de som ikke liker det, så jeg tror denne krimboken kan gå rett hjem hos veldig mange.
Tom Moen får i oppdrag å overvåke 3 syrere som har tilholdssted i Bø, for å finne ut om de har planer om et terrorangrep. Gjør han ikke dette, vil han bli stilt til ansvar for å ha kjørt på og skadet en politimann, så han føler han har ikke noe valg. Med seg får han Kjell Torbjørn Ramstad, kalt Ram og hans IMSI-catcher, en dubbedings han har funnet opp for avlytting. Ram var med i bilen og medansvarlig når de kjørte på politimannen. Moen er ansatt i NRK og jobber med utvikling av droner. så en av de blir også med til Bø. Da er de karene klare for å holde oppsyn med disse tre syrerne, noe som må være en grei sak. Eller er det det? Saken blir nok mer kompleks etterhvert, særlig når også Odins sønner holder på å starte opp i Bø.
Tom Moen, video-journalist i NRK, blir presset til å dra til Bø i Telemark for å utføre et oppdrag for SORG, spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. Oppdraget, som i utgangspunktet virker som en enkel jobb, viser seg å være langt farligere og gjør at han må nøste i en fortid mange ønsker å glemme. Tematisk fokuserer boken på fremveksten av et nytt ytre-høyre, i Norge såvel som i Europa, og trekker paralleller tilbake til andre verdenskrig.
