Margaret Atwood, Tjenerinnens beretning
Bok nummer to, Gileads døtre, kom ut nå nettopp og den dalte ned i postkassen min. Ikke hadde jeg lest nummer 1 og ikke hadde jeg sett serien A handmaids tale på tv, så da jeg fant bok Tjenerinnens beretning på salg hos Norli Åndalsnes, slo jeg til.
Jeg var veldig spent, for dette er langt fra noe jeg hadde kommet på å kjøpe helt av meg selv.
Jeg liker egentlig ikke slike fremtidsbøker, så jeg sukket litt oppgitt underveis men samtidig var den interessant nok til at jeg leste videre. Jeg likte godt siste del der historien ble gjennomgått fra de som ‘”liksom” studerte Gilead, for det er jo mange likhetstegn med diverse sekter, så kanskje historien ikke er helt borte likevel.
Litt morsomt var det at hun i rekken ved siden av meg på flyet, leste samme boka. Statistisk sett har vel ikke det en høy score.
Jeg liker å lese variert og noen ganger er det fint å lese bøker som er annerledes av det man bruker for det gjør noe med de små grå, de hopper liksom i litt nye baner og det kan ikke skade.
I en fjern fremtid, i republikken Gilead, lever befolkningen under et strengt, puritansk regime som resultat av lange tider med strålingskatastrofer, sykdommer og skremmende lave fødselstall. Fanatisk religiøse grupper har overtatt makten og innført et patriarkalsk diktatur som har fratatt kvinner alle deres rettigheter.
Her møter vi tjenerinnen Offred som lever som konkubine med kun én oppgave: å produsere barn. Hvis hun ikke adlyder, vil hun, som andre dissidenter, bli hengt eller sendt vekk for å dø en langsom død. Men selv ikke en undertrykkende stat kan utslette Offreds livsvilje eller hennes begjær til de to mennene som hennes fremtid avhenger av.
“Tjenerinnens beretning” er en skremmende bok, en skarp satire skrevet med vidd og innsikt. Samtidig er den en vakker, gripende og livsbejaende bok – og uhyre spennende.
