Jeg sa JA denne gangen
Visste dere at jeg egentlig er en nei-person?
Jeg svarer automatisk nei, når jeg blir spurt om å bli med på noe.
Det kommer så automatisk at jeg tenker ikke over det.
Vil du være med på konsert?
Nei… det vet jeg ikke om jeg orker.
Vil du være med på bytur?
Nei, vet ikke om jeg kan det.
Tenk hvis noen hadde åpnet en butikk her, hadde ikke der vært flott?
Nei, det er vel ikke behov for det her.
Uansett hva det er, begynner jeg med nei……
Hvorfor?
Det er et innlært mønster helt klart.
Si nei til alt du ikke har kontroll over.
Pass på deg selv så ikke noe galt skjer.
Du må mestre, ikke feile.
Jeg tror jeg har vært sånn helt siden ungdommen.
Kanskje fra den dagen da jeg plutselig ble farløs som tolvåring og jeg mistet hele tryggheten min.
Eller at jeg ikke før hadde funnet meg til rette på rommet mitt, så hadde mor funnet nytt bosted.
Vi flyttet tre ganger på seks år og jeg hatet det.
Det er en årsak bak de automatiske nei-svarene våre.
Jeg er sikker på du har noen du også.
Frykter du bærer på som gjør at du automatisk vegrer deg og trekker deg unna.
Nei, nei, det klarer ikke jeg.
Du er ikke villig til i det hele tatt gjøre et forsøk, fordi inni deg stiger den ubehagelige panikken.
Men det ville gjort deg godt å tenke tanken på et ja.
Bare tenke tanken inni deg.
Om og om igjen, si ja inni deg.
Så sakte, i ditt eget tempo, tenke om dette er noe du har mulighet til å klare.
Hver gang du tenker, nei, det kan jeg ikke, tenk ja.
Om og om igjen.
Fremdeles er du trygg, for det er jo bare inni deg.
Det er din egen hemmelighet.
Finn så noe lite, så lite at du kjenner at dette kan jeg klare.
Når tiden er inne, gjennomfører du det.
Det kan være en bagatell.
Som å følge en oppskrift og lage noe du ikke har lagd før.
Det er absolutt det samme hva det er, bare du sier ja til å gjøre det.
Hjernen skiller nemlig ikke mellom vanskelighetsgrader.
Har du først sagt ja og gjennomført, har du nemlig endret nei-sporet littegrann.
Du har satt spaden i jorda for å grave ut en ny sti.
Slik fortsetter du.
Feiler du i oppgaven og ikke får den til?
Spiller ingen rolle for du skal juble over at du sa JA.
At du ikke fikk til, det gjør absolutt ingenting.
Fortsett med små Ja, det greier jeg.
Så vil du oppdage at det blir lettere etterhvert.
Du tør ting du ikke før turde.
For min egen del sa jeg JA, jeg blir med.
Jeg ble spurt om jeg ville bli med på kafé.
Automatisk åpnet jeg munnen eller rettere sagt fingeren, for å skrive, nei, i dag vil jeg ta det med ro.
Men tenk jeg pustet dypt og skrev
Ja, det vil jeg
I dag
