Ja da, jeg vet hvordan det skal gjøres.
Men det virker som om det ikke hjelper stort.
Jo litt hjelper det.
Det er høst.
Kroppen min liker ikke overgangen mellom sommer og høst.
Og jeg vet at jo mer fokus jeg har på det, jo verre blir det.
Det er som om kroppen lever sitt eget liv.
Den roper streik, jeg orker ikke, gidder ikke.
Den fyller magen min med en tung, mørk klump.
Like uhåndterlig som mørket som siger ned utenfor vinduene mine.
I år føltes det som om sommergardinene nettopp har blitt hengt opp.
Litt sant er det også, for de kom sent opp
Mørket gjør meg nedstemt rett og slett.
Kulden hemmer kroppen min.
Jeg ser folk skriver det er så koselig å tenne lys.
Dem om det, jeg bryr meg ikke om å tenne lys.
Jeg vil ha LYS
Å der kom det forløsende ordet.
Lys ja.
Slik er det å skrive, da skriver man ofte de forløsende ord.
Kroppen min har et skrikende behov for nok lys.
Det er derfor jeg sitter ute hele dagen så fremt det er mulig.
Nå må jeg finne lyslampen min.
Kanskje kan den hjelpe.
Jeg må få løftet humøret litt.
Jeg må få kroppen litt mer i aktivitet.
En infeksjon satte meg tilbake også.
Ok, jeg anerkjenner at det kjennes litt tungt ut.
Å fornekte det, hjelper ikke.
Det er helt ok det jenta mi.
Men nå finner du frem lampa med lyset.
Kos deg med bøkene dine.
Det går over igjen vet du.
Kos deg, gi deg selv gleder, ta en dag av gangen.
Omfavn det du har å være takknemlig for.
I dag
https://lillasjel.blogg.no/der-smalt-det.html
Så viktig det du skriver til slutt. Ikke like enkelt alt dette. Håper bare du finner “lys” som gjør den tunge klumpen lettere. Klem <3
Takk 🙂 Ja heldigvis har jeg lært at det bare er sånn, at ingen har skylden eller noe må ordnes opp i og det går over og heldigvis er jeg ikke deprimert, bare litt nedstemt. Skal prøve lyslampen hver morgen og se om det letter 🙂