Ofte når jeg leser, finner jeg ord som griper meg.
Ord som passer til akkurat det jeg står i.
Eller om ting som akkurat har blitt snakket om.
I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.
Jeg tror de oppsummerte livet mitt.
To små setninger – hele mitt liv
Jeg tror jeg leste de fem ganger.
Likevel, når jeg leser de nå, gråter jeg.
Så dypt går de – de forløser gammelt stress
Sitat fra Catherine Ryan Hyde, Bli her:
Noen ganger når barn ikke har noen som tar ordentlig styring på livet deres, bestemmer de seg for å ta over selv og ta styring over alt. Ellers ville det føles som om verden spant ut av kontroll. Er det noe du kjenner deg igjen i?
For det barnet er jo fortsatt meg.
Det lille barnet sitter fortsatt inni meg
Eller inni deg.
Det barnet vi en gang var, det barnet som måtte ta kontroll over eget liv, ja det er der fortsatt
Det forsetter å streve etter å ha kontroll
Dag ut og dag inn
For det var en gang at verden raknet helt og det kan den gjøre igjen
Derfor tviholder vi på kontrollen
Alarmberedskapen er på hele tiden
Radaren surrer rundt og rundt for å oppfatte faresignaler
Det kan være ulike grunner disse barna har
Hver sin historie i sekken
Men felles for dem alle, er at de måtte finne en vei gjennom livet
Alene
Alene, sier du, de hadde vel noen
Ja, de hadde noen, men ingen de kunne overlate ansvaret til
Det måtte de ha selv
Og ikke forstod de alt heller
Et barn ser nuet, ikke den hele virkeligheten
Slik er det bare
De plukker ut noen kontrollpunkter som må være på plass og navigerer etter de
Ettersom årene går, vil de kontrollpunktene øke
Omfanget av kontroll blir større, det blir mer og mer å passe på
Det jobbes konstant
Nervesystemet blir overbelastet
Kroppen slapper ikke av
For hva skjer, sier barnet inni den voksne kroppen, hvis jeg slapper av?
Jo, da kan verden rakne og det er din skyld, som ikke passet på
Du har sviktet
Slik tenker det lille barnet inni oss, der vi som voksen forsøker å finne svar.
Hvordan kan vi fortelle barnet at det er trygt.
Vi kan ikke det, for livet er aldri trygt.
Ting kan skje som vi ikke har herredømme over.
Men det er ikke vårt ansvar å passe på.
For vi kan ikke forhindre det.
Vi må lære oss å slappe av og dermed ha styrke til å takle det som kommer.
Vi kan ikke la radaren gå hele døgnet.
Det vil ikke hjelpe.
Ting vil likevel skje for det er en del av livet.
Og om noe skjer, ja da skjer det ikke fordi vi ikke passet på.
Det er ikke vår skyld.
Og skyld, ser du, det bærer vi tungt.
Vi bærer på følelsen av å ha sviktet.
Men det har vi ikke.
Vi har gjort så godt vi kan.
Nå må vi legge bort behovet for kontroll.
Vi må leve i nuet og nyte dagene vi får her på jorden
Hver eneste dag, hvert minutt
I dag
jeg bærer på mye inni meg, og det er ikke før nå at jeg har innsett at jeg må gi slipp. jeg trenger ikke lenger å ha kontrollen eller å beskytte meg selv. Men det tar tid. jeg har gjemt meg bak en mur for lenge. jeg trodde jeg trengte den for å ikke bli såret, men jeg slapp aldri noen helt inn i hjertet mitt. så den eneste jeg såret var meg selv. Så nå må jeg jobbe med meg selv og det å klare å slippe følelsene løs og å være åpen og ærlig om mine meninger og følelser. For det sliter jeg med. jeg vet at barnet i meg trengte det den gangen, for å beskytte meg selv. Men nå er jeg voksen og det begrenser meg, så derfor må jeg jobbe mot det målet å vise hele meg.
Ja høres kjent ut det der. Ofte tviholder kroppen på disse mønstrene.
Vi har vel alle aldrer inni oss, barnet kan ta stor plass… eller får for liten plass. De gangene skuldrene henger akkurat der de skal og pusten går dypt, der en gir slipp på alle krav, de er himmelen. Dette er nok et sitat, et spørsmål, de flest av oss styrer med på forskjellige nivå. Og på mange vis spennende, spørs hvor mange dimensjoner en slipper til
Fin, fin lørdag til deg.
Jeg “måtte” ta kontroll tidlig i barndommen… og til dags dato har jeg følt på det, og tatt kontroll…. noe har jeg gitt slipp på og annet er gjemt under mange lag 🩵 sånn er det nok for mange 🩷 barnet i oss
klem
Ja og den kontrollen skaper indre stress som igjen ødelegger i kroppen vår