Jeg har en sjef som er så ufordragelig til tider.

Ja, jeg har faktisk det.

Det er et damemenneske, en godt voksen en sådan.

Min mor brukte bestandig å si det.

For oss godt voksne sa hun, hun var over 80.

Så ja, hun er godt voksen og hun maser så fælt.

 

Jeg har nå denne uken igjen hatt endring av tankemønster som tema i bloggen.

http://lillasjel.blogg.no/1512475044_og_s_faller_man_ned_i_myra_igjen.html

http://lillasjel.blogg.no/1512559873_hahaha_jeg_ler_av_forblffelse.html

Et stadig tilbakevendende kapittel.

Jeg kan være ganske så flink til å tenke ut planer.

Jeg kan være ganske så flink til å sette de ut i virksomhet.

Men jeg er også ganske så flink til å falle fra planene i løpet av veldig kort tid.

Og da snakker vi kort tid, timer eller kanskje en dag eller to.

Når noen sier til meg at gjør dette hver dag, så rygger jeg bakover og roper nei.

Jeg kan ikke ta på meg noe som skal gjøres hver dag.

Jeg er for flyktig, jeg flyr med vinden og når den snur, ja da snur jeg.

Med dette som utgangspunkt, skal jeg snu alle mine 74578 tanker i løpet av en dag.

Ja, ikke alle trenger å bli snudd da, men 39577, tror jeg nok hadde hatt godt av å bli pusset litt på.

 

La oss starte med å stå opp om morgenen.

Det er da så deilig å ligge og dorme i sengen.

Det er helt mørkt ute og jeg har ingen som venter på at jeg skal stå opp.

Bare kattene, og de er jo dovendyr som meg selv.

Da kommer sjefen og starter kjeftingen.

Det er en fin dag du latsekk, stå opp, aktiviteter venter.

Heldige du, som er så frisk og fin og har hele dagen til rådighet.

Se til å få rævva i gir.

Ja, ja, opp til godstolen og ipaden og noen minutter i fred før frokost.

Jeg ser ut og sier fillern for et drittvær, jeg hater vinter, jeg kan ikke fordra vinter.

Der er hun igjen, bank, bank, bank i bordet, negativitet igjen.

Si heller at nå snur sola snart og det blir lysere og lettere.

Hun henger over skulderen min og roper, kjerringa.

Ok, snart lysere og lettere, snart lysere og lettere.

Det hjelper faktisk og jeg smiler, snart lysere og lettere, dagene går fort.

 

I dag skal jeg ha en hviledag, skal ikke gjøre noe.

Jeg skal bare koooooooose meg i godstolen med ipad og tv og bøker og skriving.

Det er det deiligste jeg vet og det trenger jeg nå når jeg er så sliten.

Jeg var veldig sliten i går kveld, du husker vel det, pass deg nå så du ikke faller ned i kjelleren igjen.

Da brøler hun igjen, sukk.

Har du glemt hva du lovte i går, du skal ha aktivitet hver dag.

Litt aktivitet hver dag, hvile hele dagen er over, nå skal det gå fremover.

Ja, du skal få sitte og slappe av en stund med kaffen din, men legg planer for dagen.

Dra på besøk til venninna di, det vet du er koselig.

 

Det gjør jeg og det føles så bra.

Det merkelige er at når jeg da først er i gang, så går alt lettere.

Mange ganger i løpet av dagen,må jeg arrestere meg selv.

Solen snur snart, solen snur snart, solen snur snart, det blir lysere.

Men jeg er på besøk til etter at det er mørkt.

Kjenner litt panikk i det det mørkner, for jeg bruker å være hjemme da.

Jeg blir rastløs, sitter ikke så rolig lenger, men jeg sitter fortsatt.

Sliten om kvelden historien glemmes ikke så lett.

Vi må gi oss selv den tiden vi trenger, for kroppen husker.

Å tråkke opp nye stier, er ikke gjort i en fei, så vær tålmodig med deg selv.

 

Jeg har lyst på kinamat, men så tenker jeg, gidder jeg det da.

Kjøre ned til sentrum og vente på maten.

Og så tuller hodet igjen med orker du det da, gidder du, greier du.

Ja, jeg orker, ja jeg gidder, ja, jeg greier.

Nå klarte jeg til og med og irettesette meg selv, før sjefen ble rasende.

Hun forstår nok at jeg gjør så godt jeg kan.

Men i går gjorde jeg mange endringer.

Jeg arresterte meg selv flere ganger i løpet av dagen og var rimelig stolt når kvelden kom.

Små ting som for andre er en selvfølge.

Henge opp klær ute etter at jeg kom hjem, istedetfor å la de ligge i maskinen over natten.

Ta ut av oppvaskmaskinen, rydde benken, istedetfor å vente.

Det er mange uvaner fra da man var utslitt, som skal bli til nye vaner.

 

Jeg er i bedre form, selv om jeg har langt igjen.

Kroppen henter seg lettere inn igjen nå.

Selv om jeg er sliten om kvelden, er jeg bra igjen neste dag.

Det går fremover og det gleder meg.

Derfor må jeg fortsette å snu tankemønstrene mine.

Ikke gå i loop med de gamle, jeg greier ikke, tør ikke, gidder ikke, vil ikke, kan ikke.

Jo, da jeg overdriver ikke, kan ikke gjøre alt, men jeg kan gjøre noe.

Litt aktivitet hver dag.

Skrivedag, klesvask og gjester til middag står på plakaten

I dag

 

ps. sjefen er fornøyd med meg, håper hun er roligere i dag. Heldigvis kan jeg ikke bli oppsagt i jobben med å være meg selv 🙂

Jeg griner like mye hver gang jeg ser dette klippet, når alle ler av Susan Boyle helt til hun begynner å synge 🙂 

Hvis du ønsker å kjøpe en fin engel, finner du mange her.

https://www.facebook.com/Min-lille-engleverden-180823107180/

Hahaha, jeg ler av forbløffelse

Ja, jeg gjør det, jeg ler og jeg ler høyt.

I går hadde jeg dette innlegget:
http://lillasjel.blogg.no/1512475044_og_s_faller_man_ned_i_myra_igjen.html

Kort fortalt handler det om at når jeg er på ferie har jeg helt annen tankegang enn når jeg er hjemme.

Så snart jeg lander i godstolen, faller alle de gamle hjemmetankene i hodet mitt med et brak.

Jeg er sliten, pass deg så du ikke gjør for mye, hvor mye orker du, osv

Det har vært tvingende nødvendig i mange år å tenke sånn, men nå går det fremover.

For å få fremgang, må også tankene endres, hvis ikke blir jeg sittende der.

 

Jeg fikk en del gode råd når jeg delte det innlegget.

Blant annet et kjempegodt råd fra Alfhild Olsen.

Hun har denne hjemmesiden:
http://www.elinas-englerom.com/

Ja det slår meg at du går rett inn i energiene du har av dine avtrykk .
Da er det viktig å balansere avtrykkene.
Gjør også noen endringer.
Forandre hvor du sitter,det du gjør .
Legg en plan over hva du skal gjøre hver dag .
Det som er viktig er å ikke gå inn på autopilot.
Det gjør vi automatisk når vi gjør det samme hver dag .
Tankesettet må skifte spor.
Skriv affirmasjoner og lev som om det allerede har skjedd .

 

Jeg tenker at det var en ny tanke, sette meg i en annen stol, gjøre endringer i rommet.

Jeg har fått loftstue og har hatt planer om å lage meg en liten skrivestue der.

Et skrivebord med utsikt over sjøen.

Foreløbig er det barnebarna som regjerer der oppe.

Men det er da jeg begynner å le.

Endringene har nemlig allerede begynt, uten at jeg har forstått sammenhengen.

Det første jeg gjorde i høst var å kjøpe nye gardiner, blå gardiner.

Jeg har ikke hatt blå gardiner før.

Deretter kjøpte vi ny salong og to nye stoler.

Vi har bestilt ny spisestue og over jul skal stuen bli helt ny.

Wow, jeg ler og ler.

Helt av seg selv, skjer det endringer som vil hjelpe meg å endre tankene mine.

Eller er det helt av seg selv?

Er det tilfeldig?

Eller tiltrekker jeg meg det jeg skal ha fordi jeg er i flyt?

I dag

I tillegg har min lille barnebarn-toåring pyntet vinduet mitt.  Hver gang jeg ser dit, gleder det meg å se. Han var så engasjert når han holdt på. Jeg vet ikke om jeg har hjerte til å ta de bort. Kanskje skal jeg bruke det som en påminnelse til endring 😀 Det er nå en form for adventstjerne det der også. Alt kommer an på hva man ønsker å se. 🙂

Sikkert ikke tilfeldig at jeg har sett på disse gardinene lenge. Jeg har tenkt at jeg skulle kjøpe de når de kom til halv pris og det var de selvfølgelig nå, når det passe meg å kjøpe de.

Jeg har vært på ferie.

14 dager i syden med varme og sol.

Og ingen andre verdens ting å ta hensyn til enn en selv.

Jeg var flink til å pushe meg selv til å gå turer.

Jeg trenger jo så sårt mer bevegelse og aktivitet.

Det er også deilig å komme hjem igjen.

Men hva kommer man hjem til.

Jo, selvfølgelig familien som man har savnet.

Et godt hjem å være i, trygghet og glede.

Men man finner også igjen noe annet.

Nemlig alle sine inngrodde negative tankemønstre.

 

Når man har vært mye uten energi som meg, så har man mange av dem.

Redd for å bli sliten, redd for å gjøre for mye, redd for ditt og redd for datt.

Det er som om man suger til seg alle “jeg greier ikke, jeg tør ikke” tankene på en gang.

Som om det er en trakt over døren som åpner seg etter at man har vært hjemme et døgn.

Etter at man er ferdig med det første salige “det er så deilig å være hjemme igjen”

Jeg føler at alle de negative tankene bare velter inn.

 

 

Det er nok her jeg har den alle største oppgaven i vinter.

Jeg må lage nye spor i hjernen min.

Hjernen er nå så fullpakket med alle “jeg greier ikke” tanker at jeg siger ned i en stol og sitter der.

Jeg tenker: Å hvor deilig det er å sitte sånn, jeg har det så godt som kan gjøre det.

Og det er det som er fellen.

Det er da det åpner seg enda en luke og jeg faller ned i et stort, mørkt hull av intetsigenhet.

Jeg lærer kroppen min at toppen av lykke, er å ikke gjøre noe.

Det er jo greit, hvis man er sliten og syk.

Jeg er ikke det lenger, jeg er på bedringens vei.

Jeg har trappet ned på stoffskiftemedisiner og er ikke dårligere form, heller bedre.

Jeg har trasket og gått motbakker i 14 dager.

Det er tankene mine som er slitne.

Det er innstillingen min som er så grenseløst feil.

Det er inngrodde tanker som har lagd brede veier i hodet mitt, fordi jeg da hadde behov for det.

Ja, jeg klandrer ikke meg selv, det var nødvendig med de hensynene.

Enda må jeg være forsiktig og ikke stresse.

Men jeg kan gjøre så mye mer enn jeg gjør til nå.

Jeg er ikke nødt til å sitte i en stol i flere timer før jeg begynner å gjøre noe.

Jeg er ikke nødt til å si så deilig det er å sitte sånn.

Jeg trenger ikke å si at jeg må passe meg så innmari for ikke å bli så sliten.

 

Jeg må velge andre tanker.

Det er en utfordring for den som har så mange tanker hele tiden.

Men sakte, men sikkert må man lage nye spor.

Man må legge merke til det man greier.

Det må være fokus.

Hver kveld se på hva man har gjort.

Velge andre ord.

Jeg liker å være aktiv, jeg liker å være i bevegelse.

For meg er Jeg greier, et uttrykk jeg må bruke mye mer.

Sakte, men sikkert må jeg bruke denne vinteren til å jobbe med tankene mine.

Jeg ser for meg hjernen min som en stor skog av negative tanker.

For å komme gjennom skogen, må jeg lage meg en sti.

Det eneste som kan hjelpe meg er de postive tankene, de med handlekraft.

Ved hjelp av de bevisste tankene, skal jeg lage meg en sti gjennom skogen.

Jeg skal se den for meg i hodet mitt.

Jeg liker å se den.

Når jeg ser for meg den positive stien gjennom skogen, hjelper det hjernen min å forstå.

Hjernen liker nemlig å jobbe med bilder.

Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg er aktiv, at jeg utfører ting, at jeg gjør masse av det jeg har lyst til å gjøre.

At jeg går tur, går på yoga, passer barnebarn, gjør husarbeid, skriver og jobber med bilder.

Skape gode, positive bilder i hodet.

Det greier jeg.

I dag

 

I dag vil jeg skrive litt om frekvensøkning.

Mange tenker at de er så små og ubetydelige som mennesker..

At de ikke kan gjøre noen forskjell for hva som skjer i verden.

Det er da jeg liker å tenke på havet.

Det består av bittesmå vanndråper.

Men når de blir mange nok, blir de kjempesterke.

Ja, til tider så sterk at de river med seg både hus og mennesker til havs.

Tenk på regnet.

Når regnet inneholder nok dråper og skaper flom og ødeleggelse.

Slik kan også vi mennesker bli sterke sammen.

Men det er da viktig at vi forstår verdien av hver enkelt av oss.

Og at vi sammen også kan skape en  sterk kraft, selv om vi er adskilt fra hverandre.

Det gjør vi når vi hever frekvensen på våre energier.

 

De som følger meg vet at dette er noe jeg er svært opptatt av.

Jeg tror at hver tanke vi sender ut, har en frekvens.

At kroppen vår er som en radiosender.

Vi kan velge hvilke frekvens vi sender på.

Det rareste er at når vi selv endrer oss, endrer våre omgivelser seg samtidig.

Vi får tilbake det vi sender ut.

Det er som et et ekko, som om du roper og får svar.

Så spørsmålet er hvordan du ønsker livet ditt skal være.

 

Noen vil kanskje ikke tro på dette.

Andre vil spørre seg hva de må gjøre for å få det til.

Alt dreier seg om hva du lagrer og sender ut av tanker.

For din tanke slynges ut i verden, går til den finner ressonans og kommer så tilbake til deg.

Da vet du vel selv hva du ønsker å få tilbake.

Hvis du stadig vekk klager på at du møter sure mennesker, spør deg selv hvor blid du er selv.

Hvorfor møter du hele tiden det samme.

Kan det ha noe med deg selv å gjøre, skal tro.

Det forskes i dag på det å ha flaks eller uflaks.

Det viser seg at de som har flaks, de forventer nettopp dette.

De ser for seg at gode ting kommer til dem, at de får gode løsninger.

De som er positive til sinns, de får mer positivitet tilbake.

De møter flere hyggelige mennesker, konflikter løser seg oftere, de møter gode situasjoner.

Når du skaper gode, glade forhold i kroppen din, skapes gode kjemiske reaksjoner, som gjør deg godt.

Hjernen sender ut gode hormoner til din velbehag.

Du vet slik som når du nikoser deg med en bit sjokolade eller krøller deg sammen foran yndlingsserien din på TV.

 

Det som da er merkelig er at du da sender ut små bipbip-er

Disse gode bipbip-ene freser ut i universet på jakt etter flere lignende bipbip-er

Akkurat som vanndråpene samler de seg og blir større og sterkere.

De når over større områder.

Det aller fineste er at når de er mange nok, stråler de så sterkt, at de løser opp de som flyr på lavere frekvens.

Akkurat som når solen kommer gjennom og løser opp skyene.

Hvis du ikke tror på dette, så vær modig nok til å prøve før du forkaster det.

Jeg har vært frøken negativ jeg.

Jeg kan være det enda til tider, når jeg faller tilbake til gamle synder.

Dette må nemlig øves på.

 

Prøv å se det gode.

Ha fokus på gode løsninger når du står fast.

Er du i en konflikt, se for deg at du drysser gode tanker over konflikten, istedetfor bekymringer og sinne.

Er det noen du ikke liker, smil til de.

Kanskje sender du ut negativitet til dem som påvirker dem.

Kanskje har de det ikke så godt.

Ved at du hever din frekvens rundt dem, kan du hjelpe dem til å få det bedre.

Kanskje oppdager du etterhvert at vedkommende endrer seg.

Det har jeg selv erfart, grinebitere er blitt hyggelige mennesker, kun ved at de ble møtt annerledes.

Det gode flyr nemlig på høyere frekvenser.

De gode tankene dine blir som solstråler og de når langt.

Det er det aller fineste ved de.

De når rundt hele kloden.

Se for deg at solskinnstankene dine når andre likesinnede der ute i atmosfæren og vokser seg kjempestore.

Sammen flyr dere over verden i det godes selskap.

Og wow tenk når de så kommer tilbake til deg.

Da er det godt å være deg.

Da takker  og bukker du i takknemlighet og så sender du BIPBIP-ene videre ut i verden.

For nå er de jo blitt kjempestore.

I dag

 

 

Dra pusten dypt

Pust ut

Kjenn skuldrene senke seg

Kjenn at du slapper av

Slipp forsvaret ditt

La det gå

Du trenger ikke forsvare deg

Du trenger ikke forklare

La de bare være

Du er ikke nødt til å la deg såre av andres ord

Det bestemmer du selv

I det øyeblikket du velger å la deg såre, gir du ordene makt

Hva skjer hvis du heller lar de flagre forbi

blablabla

Se der forsvinner de ut sidevinduet

Det var bare noen ord

Det var ikke sannheten

Sannheten om deg selv, har du selv

Den bærer du i ryggsekken din

 

Men det kan lønne seg å ta en titt på den sannheten

Har den rot i virkeligheten

Eller har også du rotet deg litt bort

Det skjer nemlig at man ikke selv ser sannheten

Man orker rett og slett ikke, så man flykter unna

Skjuler den bak dumme handlinger

Hjernen spinner på gamle tankemønstre 

Kanskje skulle vi plukke tilbake de ordene

Se om det var noe vettugt å ta tak i de blablabla

Det kan man gjøre uten å la seg såre

Analysere de litt

Så kan man ta stilling til hva som må gjøres

Kaste eller ta til etterretning

Valget er ditt

I dag

 

 

Jeg hadde et innlegg om at hver og en av oss er viktige.

http://lillasjel.blogg.no/1508248801_alt_du_gjr_er_viktig.html

Ofte når jeg skriver, kommer det flere innlegg med samme tema.

Helt uten at jeg har planlagt det, legger det seg til rette.

 

 

Her kommer derfor et eksempel på nettopp dette, med ringvirkninger av våre handlinger..

Jeg har samtaler med mange på Facebook, På Lillasjel

Fine møter med fremmede mennesker, som med ett ikke er så fremmed lenger.

Noen får man bedre kontakt med enn andre.

En av dem følte hun skulle anbefale meg en bok av Christine Otterstad.

Her er meldingen jeg sendte henne:

Jeg er så glad du tipset meg om den boken. Den er jo nettopp utgitt 😊 jeg gikk inn på siden til Otterstad, jeg brukte å dele litt fra henne, men så har jeg glemt henne. Når jeg nå gikk inn dit, og så boken, fikk jeg frysninger, så føler dette er så riktig.
Når du gjør sånne ting som å sende meg det bildet, det er å følge hjertet. Hvis du gjør det, lytter du innover og det er hemmeligheten til å få det bedre på alle vis.
Jeg skal lese den og anmelde den og hvis den er som jeg håper, skal jeg fortelle historien om hvordan jeg fikk vite om den, at noen sendte meg bilde av den, fordi det føltes riktig. For i den lille handlingen, ligger hemmeligheten med å lytte og hvilke ringvirkninger det får . Du lytter, du handler, jeg plukker opp, handler videre, andre påvirkes. Det er som en ring som blir større og større 😊

 

 

Etterpå spurte jeg CappelenDamm om de kunne sponse boken. Det ville de gjerne og et par dager senere lå den i postkassa mi.

Deretter googlet jeg litt og fant dette innlegget fra frokost TV på tv2. Her forteller Maria selv om den vonde tiden.

http://www.tv2.no/v/1233834/

www.forlagsliv.no/dokumentaravdelingen/2017/10/10/maria-otterstad/

Christine Otterstad på facebook

Nå har jeg lest boken og tørket mange tårer og er klar for å skrive anmeldelse.

Kort fortalt er dette en veldig bra bok. Jeg trodde jeg skulle lese en bok der moren, Christine brukte alle sine metoder som coach på datteren. Noe hun også gjorde, men det jeg ikke var forberedt på var hvor ærlig og nakent Otterstad forteller om alle feilene hun gjorde i forhold til Maria og hennes angst.

Boken anbefales veldig, veldig sterkt for alle som har med mennesker å gjøre, både yrkesmessig men også i frivillige organisasjoner og som medmenneske.

Vil du lese mer om den finner du anmeldelsen her

http://lillasjel.blogg.no/1508324778_historien_om_maria__en_bok_om__gi_barn_og_ungdom_mental_styrke.html

For dette innlegget handler om det å være den ene. Den som ser og den som hjelper. Dette å se hverandre er så viktig. Også ukens tema at du handler fordi hver enkelt handling kan skape ringvirkninger for så mange.

Et innlegg jeg skrev en tid tilbake om dette å være den ene.

http://Kan ikke du være den ene?

Det innlegget ble også skrevet fordi jeg ble anbefalt en bok som gjorde meg så oppmerksom på dette med at vi alle trenger denne ene.

Det har jeg nemlig opplevd selv også, dette å møte den ene som tror deg. Det gir deg mot og styrke til å finne flere som tror på deg og vil hjelpe deg.

Boken er anmeldt her og heter Da jeg var usynlig av Martin Pisterius.

http://lillasjel.blogg.no/1462274057_bker_lest_i_april.html

Denne boken er en bok alle bør lese. De trodde han var hjernedød i 12 år men han skjønte alt de sa. Enda en bok om hvordan barn og voksne kan bli behandlet på institusjon. Men også all ære til de som gjør jobben sin på en god måte. Det falt både en og to tårer når jeg leste denne boken. 

Denne boken var også en inspirasjon når jeg skrev dette blogginnlegget:

http://lillasjel.blogg.no/1461054903_jeg_m_f_ut_litt_sinne.html

 

Slik som hun som anbefalte meg boken. Tusen takk for at du fulgte hjertet ditt.

Det var den  ene dråpen i havet som skaper bølgen som igjen når noen andre

I dag

 

Er du en av de som skriker etter oppmerksomhet?

Higer du etter tilbakemeldinger?

Blir du nedfor hvis ingen forteller deg hvor verdifull du er eller hvor dyktig du er eller hvor snill og god du er?

Er du en av de som legger ut ting i sosiale media for at noen skal synes synd i deg?

Eller at de skal fortelle deg hvor fin du er?

Er du lei deg i et forhold fordi du synes du ikke blir nok sett?

Er du fornærmet på din familie fordi de ikke roser deg eller forteller deg hvor glad de er i deg?

Eller føler du at ingen forstår deg.

 

 

Jeg har vært en av de jeg.

Tenk litt over om du er en av disse.

Tenk litt over om dette gjør deg ulykkelig.

I så fall må jeg desverre fortelle deg at ingen andre enn deg selv kan gi deg det du har behov for.

Samme hva andre sier så er det som å hive vann på en glassplate.

Vannet renner av igjen og det er like tørt.

Det trekker ikke inn.

Slik er det med deg også.

De gode ordene fra andre trekker ikke inn i deg.

Hvorfor er det sånn at du stadig må ha mer.

Jo, nettopp fordi de ikke hjelper

 De hjelper ikke fordi Du tror ikke på de selv.

Da kan du få all verdens oppmerksomhet, du kan være den største stjernen i verden.

Du kan ha millioner av tilhengere, men føle deg like ensom og lite verd.

 

Så hva skal du da gjøre.

Jo, du må gi deg selv det du har behov for.

Du må være din beste venn.

Du må fortelle deg selv at du er verdifull.

Du må se hva du er god til.

Du må akseptere både de gode og de svake sidene.

Du må si til deg selv at du er glad i deg.

Du er den som må se deg selv.

 

Hva skjer da.

Jo, da går du fra å være en glassplate til å være et trekkpapir.

Trekkpapiret suger til seg vannet.

Akkurat slik vil hjernen din suge til seg ordene.

Helt av seg selv, selv om du i utgangspunktet ikke mener det du sier eller tror det.

Det du sier av gode ord til deg selv, vil endre noe i deg.

Så kan du spørre deg hva som skjer når trekkpapiret er fyllt opp av vann?

Jo, da vil det ikke ha behov for mer vann.

Det vil være mettet.

Akkurat slik vil du være mettet av gode ord.

Du vil være tilfreds med å være den du er.

Du vil være glad i deg selv, som den du er.

 

Så denne øvelsen kan være god for alle.

Si noen fine ord til deg selv, slik du ville sagt til din beste venn.

Se for deg at det trekker inn i deg akkurat som vannet på trekkpapiret.

Send deg selv et stort smil.

Nå har du ikke bruk for andres tilbakemeldinger for å ha det bra.

Nå vet du nemlig at du er mer enn god nok, akkurat som du er.

Da kan du slappe av å stråle som den stjernen du er.

Og hva skjer da, jo da kommer de tilbakemeldingene igjen fra de du møter.

Da ser de hvor vakker du er.

Og nå kan du smile og si takk og du tror dem.

I dag

Jeg er ingen bursdagsfeirer.

Jeg bryr meg ikke om jeg har bursdag eller om noen husker de.

Egentlig har jeg vært veldig fornøyd med å sitte alene den dagen.

Hadde jeg ikke fått en eneste gratulasjon, ville jeg blitt fornøyd.

Og jeg surmuler ikke, jeg koser meg, hvis ingen vet at jeg har bursdag.

Jeg har skjult dagen min på facebook så ingen skal se det.

Det morsomste den dagen er å gratulere andre som har samme dag, som ikke vet at du også har bursdag.

Men nå er det jo sånn at noen vet og noen husker og da er ikke facebook noe gjemmested lenger.

Når noen skriver, ser andre det og gratulasjonene kommer.

I fjor begynte jeg for alvor og fundere på hvorfor det var sånn.

Hvorfor er det så om å gjøre å holde det hemmelig.

Det er ikke det at jeg bryr meg om at jeg blir et år eldre ihvertfall.

 

Bloggeren Frodith bruker å huske sine bloggervenner på facebook.

Min bursdag hadde hun selvfølgelig ikke, men i et innlegg hadde jeg røpet dagen min 20.09.

Jeg har nemlig et spesielt minne om den dagen som betyr mye for meg.

Det var første gangen jeg kjente fysisk energiene på kroppen, 20.09 2009.

Jeg har skrevet om det før og skal skrive et innlegg senere om mer som har skjedd den datoen.

Hun la derfor ut et eventyr og det var jo koselig.

Det finner du her:

http://frodith.blogg.no/1505882055_tre_bukkene_bruse_eller_var_det_fire.html

Det har gjort at jeg har tenkt mer på dette.

Hvofor i all verden er jeg sånn motstander av at noen vet hvilken dag jeg har bursdag.

Ikke er jeg redd oppmerksomhet, jeg liker å bli sett, jeg er et sosialt menneske.

 

Jeg drøftet saken med mine venninner.

Det som er mest sannsynlig er at det har med barndommen å gjøre.

Det å lære seg å ikke ha noen forventniinger om dagen.

Mens jeg skriver dette, kjenner jeg tårer i øynene.

Det sier meg at nå er jeg på rett spor.

Jeg husker ikke bursdagene mine som barn.

Kanskje fikk jeg feire hver gang, jeg er ikke i stand til å  huske det.

Men muligens var det noen skuffelser over ikke å bli sett kanskje.

Kanskje jeg  gledet meg til dagen min, men når dagen kom, var det ingen som husket den.

Det er bare spekulasjoner.

Kanskje var mine forventninger større enn det som faktisk skjedde.

Det jeg vet at etter at jeg ble voksen, var det ikke bestandig min mor husket hvilken dato jeg hadde bursdag.

Og igjen kjenner jeg en reaksjon i kroppen.

Hun kunne spørre om det var den 24. jeg hadde dag.

Kroppens reaksjoner nå forteller meg  at jeg er definitivt inne på noe.

Den bærer på en skuffelse når det gjelder denne dagen.

Akkurat hva den innebærer, det vet jeg ikke, men det har helt klart noe med forventninger som ikke ble innfritt.

Derfor lærer man seg å ikke glede seg eller bry seg.

Ettersom årene går, blir dette et innlært mønster.

Hvis jeg da sitter alene og ingen husker meg, blir det en tilfredstillende bekreftelse.

Det er nemlig sånn vi er vi mennesker.

Vi er fornøyd når vi får bekreftelser, selv om de er negative.

Da kunne jeg ubevisst klappe meg selv på skulderen og si bra jobbet lille venn.

 

Men………….

Sånn vil jeg ikke ha det lenger.

Jeg vil bort med de gamle mønstrene som ikke gagner meg.

Jeg fikk et godt råd av en god venninne.

Skal vi endre et mønster, må vi lage et nytt spor i hjernen.

Hjernen følger nemlig de samme gamle, innlærte mønstrene fra vi var barn.

Vi må tråkke opp en ny sti.

Og som hun sa, så skal du tråkke opp en ny sti, er det ikke nok med å gå der en gang.

En tur gjennom skogen, skaper ingen sti.

Du må gjenta det på nytt og på nytt og på nytt, et par hundre ganger.

Da har du en ny sti.

Da har du en sti som du har tråkket selv.

Da har du formet et mønster som du har valgt skal gagne deg.

Jeg vet inni meg at jeg har flere mønstre og tanker som kommer fra min mor.

Vi arver nemlig våre foreldre.

Det rare er at vi også arver det vi ikke likte med våre foreldre.

Det er det mest merkelige.

Og det irrriterer meg noe så grenseløst når  jeg merker at jeg tenker de tankene jeg vet hun hadde.

Derfor er det flere nye spor som skal tråkkes.

Jeg er i bedre form igjen og har fått begynt å gå tur.

For hver tur jeg går, skal jeg også se for meg at jeg skaper nye stier i min hjerne.

Mine egne stier

De skal ose av kjærlighet både til meg selv og de rundt meg.

I dag

 

ps og for de som er opptatt av tallene. 20.09 = 2 og 9 = 11

I det jeg klikker publiser så lyser klokken mot meg 11.11

Det er for meg en sterk bekreftelse på at jeg er på riktig vei,

Jeg klapper meg selv på skulderen og sier godt jobbet, lille venn.

Neste år skal det feires.

 

 

Noe som gikk igjen på Englandsturen, er at det er mye nytt på gang for meg.

Det har jeg jo også forstått selv og skrevet litt om, nye oppgaver og friskere kropp.

Men så kommer man hjem og så faller man litt bakpå.

Man tror man tar alt som det kommer, men så blir man rastløs igjen.

Men nå tror jo jeg at ting legger seg til rette for meg.

Det betyr likevel ikke at jeg kan sette meg i en stol og vente på at alt skal skje.

Jeg må være våken og se etter veien fremover.

 

 

Ferien er over, alle er i fullt arbeid igjen, også jeg.

Jeg er i gang med jobben min.

Det er å være hjemmeværende full tid og mye alenetid.

Jeg er friskere, nettopp fordi jeg får ta livet litt med ro.

Men…………………så er det dette men-et.

Jeg kan ikke bli sittende i en stol, være friskere og ikke øke aktiviteten.

Jeg er i litt sånn feriemodus hver dag.

Lener meg tilbake og tenker at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, la humla suse.

Men akk, det er en farlig tanke.

Jeg kan nemlig ikke det, jeg må øke aktivitetetsnivåtet mitt i takt med at kroppen friskner til.

I akkurat riktig tempo, ikke for mye for da går det baklengs, men heller ikke for lite.

Sukk, det der er ikke enkelt.

Men her en dag fikk jeg noen ord om nettopp dette.

De finner du her: http://lillasjel.blogg.no/1502966545_lille_venn_n_m_du_hre_p_oss.html

Jeg hadde noen venninner på besøk en kveld og jeg spurte om gode råd.

Stor var forbauselsen når de i kor, sa akkurat det samme.

Jeg må ha timeplan og jeg må tenke på en ting i gangen.

Tenker jeg på alt jeg burde, burde, da blir det for mye og ingenting blir gjort.

Jeg må velge ut det viktigste først, for meg er det å rydde kjelleren.

I tillegg er det de daglige tingene som skrivingen og bevege kroppen.

 

 

Vel, vel, mandagen er her og timeplanen er skrevet.

I det jeg ser på timeplanen min, får jeg bakoversveis.

Det står Sette opp ukeplan 11.11  det er ikke det som skal stå.

Det skal stå fredag, ikke 11.11.

Alle som kjenner meg vet at jeg er opptatt av bekreftende tall og hva er vel sterkere enn 1111.

 

 

Dette så jeg nå, når jeg skulle skrive, men dagen startet før dette.

Det startet med at timeplanen sier at jeg skal stå opp klokken 8.

Klokken 7, våknet jeg, slo av alarmen og sov til 8.30

Ja, det var den starten.

Jeg spiste frokost, så på timeplanen og der står det gå tur 10.30.

Tror dere jeg kastet meg over skoene og la på sprang.

Nei, jeg brukte den første timen til å overbevise meg selv om at turgåing ikke passet i dag.

Men så skjer det noe merkelig da.

Hjernen sier at det står på jobbplanen din at du skal ut og gå 10.30.

10.22 hiver jeg meg i dusjen og 10.40 er jeg ute og går.

Det er som om hjernen tror allerede at jeg er på jobb og må gjøre det jeg blir fortalt.

Selv om jeg er livredd for å sette i gang, må jeg bare prøve dette.

Jeg har nye sko på og de er så nydelige å gå i.

Kanskje er også det et hjelpemiddel jeg har fått, for å lokke meg ut.

Når jeg pakket til ferie, tok jeg nemlig ut skoene med tå på, fra kofferten, jeg tok med bare sandaler.

Så hadde vi meldt oss på en tur rundt på skipet, helt ned i vaskekjeller, kjøkken og maskin og da stod det at vi måtte ha sko med tå.

Dermed ble det skokjøp i Gibraltar og de er som myke sokker på beina.

 

Til og med kneet oppfører seg eksemplarisk på turen, bare et par små stikk for å si fra at det er der.

Ja, så da er jeg i gang med min timeplan.

I det jeg kommer til skolen og er nesten hjemme, ser jeg flagget vaie i vinden.

Jeg spør en jeg møter, hvorfor de flagger i dag.

Jo, sier han, det er jo første skoledag.

Å ja, første skoledag, ler jeg, det er jo det det er.

Det er første skoledag for meg

New beginnings

Nye ark og fargestifter, ny lærdom og utvikling

I dag

 

 

Dette var i går. Når jeg kom hjem fra turen, blogget jeg og etter lunsj skulle jeg rydde i kjelleren 2 timer. Det ble 45 min, 30 min pause, 30 minutters rydding og så gav jeg opp. Men jeg er i gang.

I dag derimot, sier kroppen tydelig fra at både rydding og turgåing på samme dag, det er for mye nå i starten.

Derfor har jeg allerede tonet ned til timeplan to ganger i uken. Og dere vil le når dere ser timeplanen, for den er ikke akkurat full av gjøremål, det er bare for å få litt struktur på dagen og komme i gang med det som jeg gruer til.

Men kroppen bestemmer mest, for jeg skal ikke bli syk igjen, så langt derifra. Vi skynder oss langsomt som en snegle med huset på ryggen og fremover kommer vi, i vårt eget tempo.

I dag

 

Jeg er på toget.

Igjen på vei til Arthur Findlay spritual college i England.

Bildet er derimot tatt fra godstolen hjemme.

I dag vil jeg snakke om det å aldri gi seg.

Akkurat nå er magen full av flaksende kråker.

Jeg blir jo bestandig så reisesyk, kroppen går på høygir.

Men likevel nekter jeg å la det stoppe meg.

Denne drivkraften inni meg er så viktig for meg.

 

Stressnivået i kroppen har bestandig vært min akilleshæl.

Helt siden jeg kom til verden.

Jeg stresset meg ut tre uker før tiden.

Fikk astma tre måneder gammel og siden har det gått slag i slag med infeksjoner.

Av den grunn har også andre ting fulgt på i dragsuget, kronglete ustabilt stoffskifte, høye verdier av insulin og stresshormoner og så høyt blodtrykk.

Likevel er jeg heldig for dette kan jeg leve godt med.

 

Jeg har aldri gitt meg…….aldri.

Uansett hvor lite jeg er blitt trodd av legene.

Uansett hvor mange jobber jeg har måtte gi opp.

Jeg har sluttet med medisi.

Egentlig for å se om jeg klarte meg uten, hvis det nå var sånn at jeg ikke hadde stoffskifteproblemer.

Bare slutt sa spesialisten og jeg så gjorde. 

Det førte til st jeg hadde en TSH på 24 på det verste, den bør være under 1,5.

Det er tøffe tak for kroppen.

Når det i tillegg viste seg et par år etter at jeg nok har gått med for høyt blodtrykk, ja da takker jeg kroppen min for ikke å ha gitt meg opp.

Nå bruker jeg medisin og forsøket førte til at nå er det alle som tror meg.

Jeg har gått privat, Balderklinikken.

Jeg har Norges fremste ekspert på stoffskiftet, Lars Omdal so lege.

Jeg bruker en annen type medisin, en jeg ikke legger på meg av, armour.

Det er samme type som Hillary Clinton bruker og hun ser ut til å ha mye energi.

Jeg er hjemmeværende på heltid og alt kjennes riktig ut. 

 

I det nav ville jeg skulle søke om ufør, startet ting å skje.

Bestillingene på healing og Lillasjelord , begynte å øke.

Det rare er at de kommer i takt med formen, bra form, mange bestillinger, sliten, mindre bestillinger

Jeg tror jo derfor at alt regulerer seg selv.

Det fine er at nå kan jeg jobbe likevel og det i mitt eget tempo.

Jeg trenger ikke stresse ut om morgenen.

Uføreordningen er mye bedre nå, man kan bare føre opp det man tjener og trygden reguleres deretter.

 

Det aller fineste er at nå bedrer formen seg.

Ja, fortsatt mye hvile, men mye mindre.

Nå jobber jeg med å få kroppen til å ikke være så snar til å gå i stressmodus.

Den er så innstilt på å kjøre i gang, så snart det er litt ekstra.

Dette må skje sakte og forsiktig, den må avlæres forsiktig, venne seg til et nytt tempo.

 Men jeg gir meg ikke.

I mitt snegletempo, lyttende til stemmen inni meg, lar jeg meg drive fremover.

Og tro ikke at målet må være å være i full fart, nei, det er ikke noe mål.

Målet er å vite at jeg har gjort alt som står i min makt for å få et så godt liv som mulig.

Det er et viktig mål, uansett hvilke begrensninger man har i hverdagen.

Så la deg aldri stoppe.

Følg drivkraften din, din indre stemme fra hjertet, den vet veien.

Ikke følg hjernen, den liker å ha det behagelig og slik den er vant til.

Lær deg denne stemmen å kjenne, da vil du ikke trå feil.

Da vil du følge din ledestjerne

I dag