Er du en av de som bærer

Bærer for andre

Er du der hele tiden for å støtte dine nærmeste

Og gjerne hele omgangskretsen også

Er du en av de som retter opp ryggen og tenker at det klarer jeg

Jeg må bare stille opp for dem

I et bilde kan man se for seg at du bærer både vatn og ved.

Hele dagen og gjerne natten også.

Ja for når du ikke kan gjøre noe fysisk, ja da kan du tenke.

Du grubler på hva du kan gjøre.

Du engster det for hva som kan skje.

Du tenker på hva mer du kan gjøre.

Ja, for det er bare slik du er.

Noen må jo være sterke, når andre ikke greier det.

Du føler med alle som er syke og alle som trenger hjelp til noe.

Det er nesten så du henger opp en plakat foran deg.

Bare spør meg, jeg fikser og ordner, jeg takler alt.

Ja er det sånn du er?

Beskriver jeg nå deg?

 

Har du spurt deg selv hvorfor du gjør dette?

Har du bestandig vært sånn?

Hva oppnår du med det?

Føler du tlfredstillelse ved å være den som kan få være sterk?

Er det godt når de takker og er så glad for hjelpen din?

Blir du da varm og god innvendig og tenker at du er viktig?

Ja, for det er en grunn til det.

Det er en grunn til at du nesten helt utsletter deg selv for å være der for andre.

Det er som om du tror at bare du er flink nok og sterk nok og bærer mange nok lass, da vil alt bli bra.

Da vil ikke noe ubehagelig skje for du har tatt ansvaret.

Gang på gang ser du at det skjer likevel, uansett hvor mange lass med ved du bærer.

Bøtte etter bøtte etter bøtte med vann fra brønnen, det monner ikke.

Ubehagelige ting skjer likevel.

 

Hva skjer så videre.

Jo du finner ikke ro.

Du greier ikke å slappe av.

Du får dårlig samvittighet hver gang du forstår at noen har et behov.

Det er jo din jobb å fylle deres behov, for å avlaste dem.

Du er sterk, det er derfor du er her.

Hva skjer så videre.

Jo, hvis du ikke ser hva du holder på med, møter du veggen som det så fint heter.

Kanskje ville jeg si at du møter avgrunnen, bunnen faller plutselig ut av bøttene dine.

Uansett hvor mange bøtter vann du prøver å bære er det ikke vann i dem.

Du vil gang på gang oppdage at veden du bærer inn, den er bare luft.

Du kommer inn med armene full av ingenting.

Men det rare er at selv om det er ingenting, er det akkurat like tungt å bære på.

 

Hva skjer så videre.

Armene dine vil ikke løfte seg lenger, hjernen din vil ikke tenke lenger, kroppen din vil ikke stå opp.

Den greier ikke mer.

Gang på gang har den gitt deg signal på at du må ta det litt med ro.

Du må finne egentid, du kan ikke bære for alle andre.

De må ta sine bører selv.

De må bære ved til egne bål.

Er de tørst, må de finne frem til vannet selv, bære sine spann.

Gjør du ikke dette, ender du opp med å være den som må ha hjelp.

Da er du ikke til hjelp lenger.

Hva blir livet ditt hvis du ikke får til å hjelpe noen av de som roper etter deg.

Noen roper med høye stemmer, andre roper inni ditt eget hode.

 

Du har ditt liv.

Det er ditt ansvar å gjøre det beste du kan med ditt liv.

Du skal fylle de blanke arkene i boken din.

Du skal ikke fylle boken til alle andre.

Det må de få gjøre selv.

Ja, selvfølgelig skal du være til hjelp for dem.

Men du skal ikke levet livet deres.

Du skal ikke ta fra dem alt ansvar.

Du skal heller ikke ta på deg ansvar for det andre har gjort i fortiden.

Det må de stå for selv.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at andre ikke greier å være et godt medmenneske.

Du må ikke gjøre dobbelt arbeid for å rett opp i urett som andre har ansvaret for.

Du skal leve ditt liv, så godt du kan, det er ditt ansvar.

Så stopp opp litt, tenk litt etter.

Hvor mye er du der for deg selv?

I dag